... erkjennelsesteori.¹

Fysikken er nok langt mer avhengig av erkjennelsesteorien enn den på sin side er av fysikken, men det er ikke bare snakk om en ensidig avhengighet her heller: Kants erkjennelsesteori, for eksempel, inneholdt blant annet troen på at Newtons fysikk (i hvert fall i hovedtrekk) var den endelige fysiske teori.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... vitenskap.²

Fremdeles er nok religionen dominerende i de flestes bevissthet på globalt plan, men dette gjelder ikke i så stor grad i Vest-Europa.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... likeverdige.³

-- dersom en skal bruke slike klassiske begreper i det hele tatt. Jeg mener det er unødvendig, og at forsøk på å skulle beskrive kvantemekaniske systemer i termer av klassiske begrep (som ikke nødvendigvis er bedre forstått enn de kvantemekaniske) bidrar til å hemme forståelsen av kvantemekanikkens egenart. Særlig er bølgebegrepet misbrukt. I kvantemekanikkens tidlige år var det derimot nødvendig å benytte seg av `kjente' begreper. I dag kan både kvantemekanikken selv og Københavnerfortolkningen med fordel formuleres i rent kvantemekaniske termer.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... påpeker.⁴

F.eks.: Ikke bare kan de gå alle mulige veier uten at dette er forårsaket direkte av noen ytre kraft -- de går faktisk alle mulige veier, inkludert frem og tilbake i tid -- på en gang, om man kan si så.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... forhistorien.⁵

Derimot kommer jeg til å se på det i et kvasihistorisk perspektiv, i etterpåklokskapens ånd, i avsnitt 4.1.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... uunngåelig.'⁶

A.Einstein: Phys. Zeitschr. 18, 121 (1917)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1900.⁷

M.Planck: Verh. Deutsche Phys. Ges. 2, 237 (1900); Ann. Physik 4, 553 (1901)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... hulrom)⁸

At det er et perifert problem i fysikken, betyr ikke at det er av liten betydning i praksis: Hele problemkomplekset med drivhuseffekten og jordas oppvarming har nær sammenheng med dette.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Bose-Einstein-statistikken⁹

S.Bose: Zeitschr. Physik 26, 178 (1924); A.Einstein: Sitz. Ber. Preuss. Ak. Wiss. 1924, s.261

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Fermi-Dirac-statistikken,¹⁰

E.Fermi: Rend. Acc. Lincei 3, 145 (1926), Zeitschr. Physik 36, 902 (1926); P.A.M.Dirac: Proc. Roy. Soc. A 112, 661 (1926)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1925.¹¹

W.Pauli: Zeitschr. Physik 31, 765 (1925)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... derfor¹²

M.Born: Zeitschr. Physik 37, 863 (1926)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... uskarphetsrelasjoner,¹³

W.Heisenberg: Zeitschr. Physik 43, 172 (1927)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... komplementaritetsprinsipp.¹⁴

N.Bohr: Nature 121, 580 (1928)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

...mikk.¹⁵

P.A.M.Dirac: Proc. Roy. Soc. A 114, 243 (1927), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Pauli¹⁶

W.Heisenberg og W.Pauli: Zeitschr. Physik 59, 160 (1929)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1928.¹⁷

P.Jordan og E.P.Wigner: Zeitschr. Physik 47, 631 (1928), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... elektronligning,¹⁸

P.A.M.Dirac: Proc. Roy. Soc. A 117, 610 (1928)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Klein-Nishina-formelen¹⁹

O.Klein og Y.Nishina: Zeitschr. Physik 52, 853 (1929)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1940,²⁰

W.Pauli: Phys. Rev. 58, 716 (1940), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1932,²¹

C.D.Anderson: Science 76, 238 (1932)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... spektrallinjene.²²

J.R.Oppenheimer: Phys. Rev. 35, 461 (1930)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... polarisasjonen,²³

R.Serber: Phys. Rev. 49, 545 (1936)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... observerbar.'²⁴

V.F.Weisskopf: Kgl. Danske Vid. Selsk. Math.-fys. Medd. 14, nr.6 (1936), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... viste²⁵

V.F.Weisskopf: Phys. Rev. 56, 72 (1939), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Retherford²⁶

W.E.Lamb og R.C.Retherford: Phys. Rev. 72, 241 (1947), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Bethe²⁷

H.A.Bethe: Phys. Rev. 72, 339 (1947), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Schwinger)²⁸

S.Tomonaga: Progr. Theor. Phys. 1, 27 (1946), gjengitt i [26]; J.Schwinger: Phys. Rev. 74, 1439 (1948)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Feynman,²⁹

R.P.Feynman: Phys. Rev. 76, 749, 769 (1949) [34], gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Dyson³⁰

F.J.Dyson: Phys. Rev. 75, 486 (1949), gjengitt i [26]

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... atomet'.³¹

Théorie du rayonnement et les quanta, s.385, red. P.Langevin og M.deBroglie, Gauthier-Villars, Paris 1912

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1954.³²

C.N.Yang og L.R.Mills: Phys. Rev. 96, 191 (1954)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... P.W.Higgs,³³

P.W.Higgs: Phys. Rev. Lett. 12, 132 (1964); Phys. Rev. 145, 1156 (1966)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Higgs-mekanismen.³⁴

S.L.Glashow: Nucl. Phys. 22, 579 (1961); S.Weinberg: Phys. Rev. Lett. 14, 1264 (1967); A.Salam: 8th Nobel Symposium, red. N.Svartholm, Stockholm 1968

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... renormaliserbare.³⁵

G.'t Hooft: Nucl. Phys. 35, 167 (1971)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... (GIM-mekanismen).³⁶

S.L.Glashow, J.Iliopoulos og L.Maiani: Phys. Rev. D2, 1285 (1970)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

....³⁷

M.Y.Han og Y.Nambu: Phys. Rev. 139B, 1006 (1965)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1972.³⁸

M.Kobayashi og T.Maskawa: Progr. Theor. Phys. 49, 652 (1973)

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... her.³⁹

Det finnes også en ikke-relativistisk kvantefeltteori som har sin anvendelse først og fremst i teoretisk faststoffysikk. Denne teoriens status i forhold til relativistisk kvantefeltteori og vanlig, ikke-relativistisk kvantemekanikk forekommer meg noe uklar, og jeg vil ikke behandle den her. Metoder fra kvantefeltteorien blir også brukt i utstrakt grad i statistisk fysikk, både i klassisk og kvantemekanisk formulering, men denne versjonen av `kvantefeltteori' har definitivt fullstendig usammenlignbar ontologisk (filosofisk) status.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... bevart.⁴⁰

Dette gjelder i klassisk partikkelmekanikk. En har også definert en dreieimpulstetthet $\vec{\ell}\,$ = $\vec{r}\,$ x $\vec{p}\,$ for felt, der $\vec{p}\,$ nå er impulstetthet, og totaldreieimpulsen er integralet av denne. Dreieimpulsbevaringen er altså like fundamental i feltteorien. I tillegg opererer man i kvantemekanikken med en indre dreieimpuls -- spinn -- som er uten klassisk analogi.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... system.⁴¹

Jeg vil se bort fra `skjulte variable'-tolkninger av kvantemekanikken.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... (ikke-vekselvirkende)⁴²

Uavhengig og ikke-vekselvirkende er ikke det samme -- selv om to delsystemer ikke vekselvirker, behøver de ikke å være uavhengige, som vi skal se.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... tilstand.⁴³

Ikke-separerte tilstander kan lett konstrueres fra separerte. Dersom $\Psi_{n}^{}$(1) og $\Psi_{n}^{}$(2) er tilstander for delsystem 1 og 2 hver for seg, vil `tensorproduktet' (som er en tilstand, ikke en skalar) $\Psi_{n}^{}$(1)$\Psi_{m}^{}$(2) når mog n varierer være separerte tilstander for det kombinerte systemet av 1 og 2. Lineærkombinasjoner av disse tilstandene, som iflg. superposisjonsprinsippet er mulige tilstander for det kombinerte systemet, vil imidlertid være ikke-separerte: Se f.eks. på tilstanden $\Psi_{a}^{}$(1)$\Psi_{b}^{}$(2) + $\Psi_{c}^{}$(1)$\Psi_{d}^{}$(2).

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... energier.⁴⁴

En kan behandle fotonene eller strålingen ikke som partikler, men som klassiske felt, og unngå dette `problemet'. Men da er det ikke en kvantemekanisk behandling av strålingen man foretar, og kvantemekaniske effekter som fotoelektrisk effekt blir umulig å behandle.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... sprang').⁴⁵

Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om akkurat hva som faktisk foregår ved en måling. Det er heldigvis ikke av avgjørende betydning for den videre presentasjonen.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... hvor⁴⁶

Generelt er ikke nødvendigvis f_n $\neq$ f_m for n $\neq$ m. Da er utviklingen ikke helt entydig. En kan velge lineærkombinasjoner av egentilstander med samme egenverdi, som oppfyller de samme kravene. I slike tilfeller kan en imidlertid finne en annen målbar størrelse G, som har felles egentilstander med F, men hvor tilstander med samme egenverdi for F ikke behøver å ha samme egenverdi for G. Benytter en seg da av de tilstandene som er egentilstander for både F og G (og evt. flere operatorer med samme egenskaper), blir utviklingen entydig. For ethvert system kan en finne ut hvor mange operatorer man trenger for å ha en entydig utvikling. Dette antallet kan beregnes ut fra antallet klassiske frihetsgrader i systemet og de `indre frihetsgrader' (spinn, farge m.m.) som en opererer med.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... være⁴⁷

Posisjonen kan ta et kontinuerlig sett med verdier, og vi får derfor et integral i stedet for en sum. Ikke alle målbare størrelser er kvantiserte, med andre ord.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... kommutatorrelasjonene.⁴⁸

Lærebøker i kvantemekanikk gir ofte en fremstilling av hvordan dette gjøres for dreieimpulsoperatorene.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... tilstanden.⁴⁹

Presist uttrykt: $\Delta$F = $\sqrt{\langle(F - \langle F \rangle)^2 \rangle}$.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... fot'.⁵⁰

En mulig utvei hadde vært å la både tid- og romkoordinatene til en partikkel avhenge av én egentidsparameter. Dette er utgangspunktet for Feynmans veiintegralformalisme, som jeg skal se på i avsnitt 2.3.6.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

...,⁵¹

Denne er unitær, dvs. at den inverse transformasjonen (S^-1)_mn = S^*_nm = (S^$\dag$)_mn

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 2).⁵²

Dette har åpenbare paralleller til speiling i rommet: Se på posisjonsrepresentasjonen av to identiske partikler uten `indre kvantetall'. Man kan da, i stedet for å bruke koordinatene $\vec{r}_{1}^{}$ og $\vec{r}_{2}^{}$, beskrive systemet ved hjelp av $\vec{R}\,$ = ${\frac{1}{2}}$($\vec{r}_{1}^{}$ + $\vec{r}_{2}^{}$) og $\vec{r}\,$ = $\vec{r}_{2}^{}$ - $\vec{r}_{1}^{}$. Ombytte av de to partiklene er da ekvivalent med å la $\vec{r}\,$ $\rightarrow$ - $\vec{r}\,$.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... lineærkombinasjon)⁵³

En utvikler som regel feltet i Fourierkomponenter -- utviklinger i andre funksjonssett kan naturligvis også tenkes.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... (essensielt)⁵⁴

Flere indekser på skapelsesoperatorene, med henvisning til f.eks. spinnretning gir prefaktorer av $\delta_{mn}^{}$-typen.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... S-matrisen.⁵⁵

Egentlig skal det også være med en tidsordning, dvs. at integrandene er ordnet i tidsrekkefølge i potensrekka.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... formen⁵⁶

Relativistisk invarians tillater også ledd av formen ($\Psi_{a}^{\dag}$(x)$\Psi_{b}^{}$(x))($\Psi_{c}^{\dag}$(x)$\Psi_{d}^{}$(x)). Også med slike vekselvirkninger (som Fermi brukte i sin beskrivelse av svake vekselvirkninger) er fermiontallet bevart. Teorien blir imidlertid ikke renormaliserbar -- derfor er slike ledd utelukket.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... vekselvirkningen.¹

Man kan også ta med og behandle potensialspredning i formalismen, men potensialene er statiske og inngår altså egentlig ikke i en relativistisk teori.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... matematisk,²

Man parametriserer vha en `egentidsparameter': (x, y, z, t) = (x, y, z, t)($\tau$) der t ikke behøver å vokse monotont med $\tau$.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... ett.³

Derimot må en på grunn av statistikken trekke fra bidraget fra diagrammet hvor elektron 1 og 2 er byttet om i sluttilstanden.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... `skikkelig'.⁴

Dersom en gikk inn ved tida t₀ og observerte, ville en se tre partikler: to elektroner og et positron. Da ville det imidlertid være en annen prosess. Det er vesentlig at alle mulige vekselvirkningspunkter blir summert eller integrert over.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... virke⁵

Vi kan naturligvis fortelle eventyr, historier eller fabler om ting og fenomener vi ikke har satt i noen relasjon til vår daglige verden, og utmerket godt identifisere elementene i og forstå meningen med slike historier, men de forteller oss ingenting direkte (kun analogt) om vår verden. Dette er ikke et forsøk på å nedvurdere betydningen av historier, eventyr og myter -- men det er ikke dem vi snakker om her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... eksistens.⁶

Piaget skriver om hvordan små barn oppfatter verden på denne måten.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... karakter.⁷

Dette skillet (mellom substans og tilstand) er også brukbart utenfor det området der vi kan snakke om substans i vanlig forstand. Således erstatter man i fysikken som regel substansbegrepet med begrepet om et system, som er en ansamling av greier (partikler, felt o.l.) samt evt. randbetingelser. Dette systemet kan være i forskjellige tilstander, og kan i en viss forstand betraktes som substans.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... sjov.'⁸

fra Spørge-Jørgen

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... essens.⁹

Det å føle seg hjemme i naturen har (minst) tre elementer: Forståelse, kontroll og tilpasning. Basisvitenskapenes hensikt er, som jeg skal argumentere for når det gjelder fysikken, å gi forståelse. Imidlertid har det ofte også vært fokusert på kontrollelementet, noe som avspeiler seg i kravet om at en vitenskap skal kunne anvendes, og at den først og fremst skal gi forutsigelser, og tilfredsstille det nomologisk-deduktive `forklaringsskjema'. Sterke politiske og økonomiske krefter støtter også oppunder dette -- selv om det ikke er den eneste grunnen til kontroll-fokuseringen. Dette er imidlertid en holdning som ligger fjernt fra grunnforskerens. Poenget med forutsigelser her er at en skal kunne oppfylle kravet om at teorien skal stemme overens med virkeligheten, og at den skal kunne etterprøves. Forutsigelsene er langt ifra hovedmålet; hovedmålet er å kunne nå en forklaring eller en forståelse som gjør at vi ser at det som skjer så å si følger av tingenes (eller greienes) `natur'. Dette gjelder like mye for naturvitenskapene som for humanvitenskapene -- selv om metodene og arten av forståelse ellers kan være ganske forskjellig. Kontroll er viktig, men tilhører de tekniske disiplinene, ikke de teoretiske. Dette kommer jeg til å diskutere noe nærmere i avsnitt 3.5. Når det gjelder tilpasning, har vel dette størst betydning for oppførsel, moral og økologi, som jeg ikke skal behandle her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... osv.).¹⁰

Her er det forsåvidt snakk om en `glidning' i substansbegrepet, fra å bety et nettverk av egenskaper, mulige relasjoner og forandringer som til sammen utgjør en selvstendig eksisterende tings essens, til å bety enten hele verdens essens eller noe som er absolutt bevart i tid. Det første er Aristoteles' bruk av begrepet; de to andre betydningene finner vi hos Spinoza og Kant.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... forståelig,¹¹

Forståelig som et `naturlig begrep' -- noe det er mulig å gjøre seg kjent med.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... kunnskapen.¹²

Det er også på denne måten de betraktningene jeg foretar her skal forstås.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... greie.¹³

Jeg bruker altså med vilje et upresist ord, ettersom greiene kan være av alle mulige slag, og ikke nødvendigvis behøver å ha noen som helst likhet med f.eks. ting. Dersom jeg brukte et ord som gjenstand, ville det gi for sterke assosiasjoner til rene individer.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... disse.¹⁴

Dette er naturligvis en ideell og overforenklet beskrivelse. Ofte kan det heller foregå omvendt rekkefølge.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... samme.¹⁵

At noe over tid er den samme tingen og at det består av det samme stoffet er ikke ensbetydende -- en ting kan gjennomgå en fullstendig utskifting av sitt stoff og forbli den samme tingen. F.eks. skiftes stoffet i et menneske ut i løpet av gjennomsnittlig 7 år, men formen (strukturen) er da bevart. Vi kan altså snakke om et skille mellom materiell og tinglig numerisk identitet over tid. De to er naturligvis til en viss grad forbundet: Det kreves en viss kontinuitet i utviklingen -- alt stoffet kan ikke skiftes ut momentant.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... ting.¹⁶

Dette var Aristoteles' forklaring på at ødeleggelse og skapelse er mulig.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... selv.¹⁷

Det er noe som kan flyttes i rommet -- selv Descartes burde kunne gå med på det. For å løse dette problemet, opererte han med eller underforsto på et vis to rom: materien og rommet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... samme.¹⁸

Dette er grunnlaget for kjemien. Alternative (ikke-additive) `formler' for materiemengde kan tenkes, men de bevarer ikke identitet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

...akse.¹⁹

Litt mer problematisk blir det for greier som bare forekommer i nokså eksotiske situasjoner, som myoner. Man må her si at de ikke spiller noen (særlig) rolle i verdens-byggverket, men at de befinner seg på samme nivå som elektronene.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... teori.²⁰

Det positivistiske korrespondanseproblemet -- om forholdet mellom teoretiske termer og observasjonsdata -- faller helt utenfor det jeg skal beskjeftige meg med her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... andre.²¹

En mer inngående analyse av korrespondanserelasjonenes betydning i vitenskapen finner en hos Krajewski [15].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... komplementære.²²

Denne bruken av komplementaritetsbegrepet er ikke helt i overensstemmelse med Bohrs idéer. Hans poeng er at det finnes par av greier, fenomener eller størrelser i verden hvor presist kjennskap til den ene utelukker kjennskap til den andre. Eksempler på dette er bølge- og partikkelaspektene ved lyset i kvantemekanikken, eller at detaljert og fullstendig kjennskap til et legemes fysiske og kjemiske oppbygning utelukker kjennskap til det samme legemet som en levende organisme -- siden den ville være død i undersøkelsen. Jeg mener imidlertid at mitt korrespondansebegrep (som tildels tar utgangspunkt i Heisenbergs diskusjoner i [20]) tar vare på det som er verdt å ta vare på av dette. Spesielt vil jeg påstå at bølge-partikkel-komplementariteten egentlig er et aspekt av komplementariteten mellom klassisk fysikk og kvantefysikk: Bølge og partikkel er klassiske begreper, som ikke hører hjemme (i hvert fall ikke i sin klassiske betydning) i en kvantemekanikk som står på egne bein.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... `se'.²³

Henry Margenau har et interessant forsøk på å beskrive verden slik den ville se ut for en subatomær observatør i [32].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... naturvitenskapen.¹

Ernst Mach opererer med tre vitenskaper: Psykologien, som undersøker sammenhengene mellom våre forestillinger; fysikken, som undersøker sammenhengene mellom våre sanseinntrykk; og psykofysikken, som undersøker sammenhengene mellom sanseinntrykkene og forestillingene.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... eksistens.²

Mach så f.eks. på atomene kun som praktiske tellevariable.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... logikk.³

Induktiv og/eller deduktiv -- jeg bruker logikk her i betydningen `rasjonell tankevitenskap'.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... termene).⁴

É�n sak er at det ikke finnes slikt som `rene observasjonsdata' -- alle observasjoner hviler på teoretiske eller metafysiske forutsetninger. Dette har den logiske positivismen delvis tatt hensyn til ved å ta utgangspunkt i tingene.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... intelligible.'⁵

Patterns of Discovery [13], s.109

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... størrelser.⁶

Jeg kan nevne at Einstein i sine tidlige arbeider var inspirert av Ernst Mach, mens Heisenberg på sin side blant annet var inspirert av Einstein.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Capra⁷

The Tao of Physics [23], s.229

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... eksempel⁸

KdrV [12], B280

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... størrelser.⁹

Kants standpunkt her virker litt uklart. Noen steder virker det som om han forfekter en eterteori; andre steder avviser han tanken som absurd.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... materien¹⁰

Det er mulig at observasjonen av at kraften både i Newtons gravitasjonslov og Coulombs lov gikk som 1/r² inspirerte Kant til å forsøke å utlede denne avhengigheten a priori -- i hvert fall forsøkte flere å finne en felles rot for de to kreftene, uten at det lyktes.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... poengterte¹¹

KdrV, B249-250. Kants substansbegrep tilsvarer stort sett det jeg kaller materie.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... utgangspunktet.¹²

Kant mente riktignok at kvaliteter er av avgjørende betydning for erfaringen, og at de kan behandles innenfor rammen av matematisk fysikk. Men for det første var disse kvalitetene tenkt som sansekvaliteter, og for det andre kunne de på ingen måte erstatte romlig utstrekning. Dessuten virker det rimelig å anta at han tenkte kvalitetene som tilstander ved substansen.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1800-tallet.¹³

Den historiske utviklingen er beskrevet f.eks. hos van Melsen [].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... naturlig.¹⁴

Kant så klart betydningen av at eksperimentet er en langt mer aktiv prosess enn en vanlig observasjon: Vi tvinger naturen til å svare på våre spørsmål (se f.eks. KdrV, Bxiii). Dette er imidlertid fremdeles innenfor rammen av det galileiske eksperimentet, hvor det som måles er mer eller mindre direkte observerbart.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... eksperiment.¹⁵

Bohr ville reservere ordet `fenomen' til kun å betegne en observasjon eller hendelse i et definert eksperimentmiljø.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

...Locke.¹⁶

Demokrits, Descartes' og Lockes betraktninger var basert på et feilaktig skille mellom `primære' og `sekundære' egenskaper, og en tro på at det lar seg gjøre å eliminere det `subjektive' og stå igjen med de primære egenskapene som egenskaper ved tingene i seg selv. Denne posisjonen var helt korrekt blitt kritisert av Berkeley, en kritikk som Kant godtok. Imidlertid ser det ut til at Kant også (etter min mening) godtok for mye av Berkeleys øvrige konklusjoner om sansingen. Det er klart at sansingen også må regnes som en fysisk prosess i Erscheinungswelt, og dersom Kant hadde som mål å klargjøre forutsetningene for at sansing kan brukes som evidens, burde han også tatt hensyn til sansingens fysiske begrensninger.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... atomteori.¹⁷

Selv om hans oppfatninger her stort sett harmonerer med kvantemekanikken -- se neste avsnitt for en framstilling av Feynman som neodemokritiker.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... (kvark-)farge.¹⁸

Ladning, eller elektrisitet, som er et fundamentalt attributt ved materien, kan sanses. Hvem hadde tenkt på det?

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... væren¹⁹

Jeg tenker her på væren som `ontologisk kategori', og altså ikke på eksistens i logisk forstand, som ikke kan være noen egenskap eller attributt. Dersom materien har væren, betyr det at den har den samme graden av `full virkelighet' som (eller kanskje enda mer virkelighet enn) tingene -- at den eksisterer helt selvstendig og uavhengig, som noe bestemt. Dette står i motsetning til et syn om at en må regne med flere grader av `virkelighet', og at materien har mindre virkelighet enn f.eks. tingene -- et syn som bl.a. Aristoteles forfekter.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... problem.²⁰

Faktisk er det et problem: Dersom rommet har mer enn 4 (3+1) dimensjoner, vil ikke partiklene treffe hverandre, selv om de kan gå alle mulige veier.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... siste).²¹

Både en ultra-realistisk og en positivistisk `tolkning' unngår forøvrig disse vanskelighetene: Universell tilstandsfunksjon-tolkningen vil gå ut på at partikkelen faktisk er overalt, også når vi observerer den -- men når vi observerer den, fører det til at også vi (vår bevissthet) er `overalt' -- bevisstheten forgrenes i alle de mulige tilstandene, men vi har bare tilgang på én av gangen. Positivisten vil naturligvis si at det er meningsløst å si noe som helst om partikkelen utenom i de øyeblikkene hvor vi observerer den.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... planbølge.²²

En elektromagnetisk planbølge kan bare ha transversal polarisasjon, mens de virtuelle fotonene kan i tillegg ha både longitudinal og `skalar' polarisasjon.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... forkledninger).²³

Flere synspunkter på problemet med virtuelle kvanta kan en finne i [18].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... identitetsproblemet.²⁴

Andre problemer i forbindelse med Feynmans `tidsreversjon' er diskutert bl.a. av Margenau [31].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... tolkningen.²⁵

Fritjof Capra [23] er kanskje den som kommer nærmest. Imidlertid tar han eksplisitt utgangspunkt i S-matrisetolkningen og S-matriseteorien, selv om han inntar et betraktelig mer `realistisk' standpunkt med hensyn til feltene og partiklene. Resultatet kan sies å være en blanding av de to tolkningene.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... beskrivelse.²⁶

Se f.eks. Dysons fremstilling i [35].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... energitetthet.²⁷

For eksempel er det meningsløst å si at den energien blir beveget i rommet; derimot gir det mening å snakke om å flytte en materiebit i rommet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... feltligningene.²⁸

Det betyr ikke at det er prinsipielt umulig å beskrive kildene feltteoretisk, men det må medføre en viss revisjon av feltbegrepet. En må enten operere med flere felt som gjensidig virker på hverandre, eller med spesielle ikke-lineære strukturer i feltligningene.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... stor.²⁹

Partikkeltilstanden kan derimot være en tilstand hvor energitettheten er stor i et bestemt område av rommet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... `eter'.³⁰

Vakuumfluktuasjonene har fysisk relevans, og har bl.a. konsekvensen at vakuum ser varmt ut for en akselerert partikkel. Det at vakuum graviterer, har problematiske konsekvenser for forsøk på å konstruere en teori for kvantegravitasjon.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... overalt³¹

De deriverte er veldefinert overalt.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... kvanter).³²

I etertolkningen er det nok riktigere å bruke begrepet kvant enn begrepet partikkel. Et kvant kan ses som en eksitasjon av feltet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... europeere.³³

Capra legger stor vekt på at tenkemåten er atskillig mer utbredt i andre deler av verden. Heisenberg er også inne på det samme.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... aktivitet.³⁴

Kanskje hadde det vært lettere dersom vi hadde sagt `Gresset grønner' i stedet for `Gresset er grønt'?

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

...[36]³⁵

Strohmeyer mener transcendentalfilosofien kan forklare at potensialitet har en funksjon, men at den ikke kan grunnlegge vitenskapen om objektive sannsynligheter.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Heisenberg³⁶

Jeg må poengtere at ikke hele Heisenbergs syn er dekket av dette avsnittet. Han mente bl.a. at kvantemekanikken eller kvantefeltteorien ikke er fullstendig, og at en motsigelse mellom begrepene i kvantemekanikk og relativitetsteori (relativitetsteoriens skarpt avgrensede lyskjegle vs. uskarphetsrelasjonene) er det som fører til divergensene i kvanteelektrodynamikken. På bakgrunn av dette kan en se både S-matriseteorien og arbeidet med en universell lengde. Det første hører naturligvis hjemme i forbindelse med S-matrisetolkningen, mens det siste har mistet en del av sin aktualitet i og med de nye teoriene og tilhører et problemkompleks jeg skal se på i forbindelse med Planck-skala fysikk i avsnitt 5.3. Disse momentene er ikke nødvendig forbundet med de elementene i Heisenbergs tanker som jeg skal behandle her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... tilstand.³⁷

Systemet, når det også karakteriseres ved hva slags tilstander det kan være i, vil kunne kalles en greie.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... lover³⁸

Dette er for Margenau om ikke en nødvendig betingelse for fysikk, så i hvert fall en regel som bør følges.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... tida.³⁹

Dette diskuterer han i [31].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... måles,⁴⁰

Jfr. Bohrs insistering på at et fenomen kun er definert i rammen av et eksperimentoppsett.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... sammenfiltring.⁴¹

Dette kan betraktes som en oppfølging av (en del av) den `uteglemte' delen av Kants prosjekt som jeg etterlyste i fotnoten på side : en undersøkelse av de fysiske betingelsene for meningsfull, objektiv observasjon. Det innebærer også en kritikk av målingsteorier som forsøker å `følge' fysiske signalers gang fra det observerte systemet til hjernen og inn i bevisstheten, for å finne skillet mellom subjekt og objekt et sted her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... Feynmantolkningen⁴²

Det har vært argumentert for at Feynmanteorien er en S-matriseteori, f.eks. av Dyson: Phys. Rev. 75, 1737 (1949).

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... observatør.⁴³

Capra ser ut til å ville foreta en slik generalisering.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... mellom.⁴⁴

Den eneste utveien måtte være en slags mystisk innsikt i eller enhet med alt.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... rommet.⁴⁵

-- noe som høres fryktelig ufysisk ut, men som faktisk forteller noe vesentlig om betingelsene for å kunne ha en konsistent og ikke-triviell vekselvirkende teori.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

...$\delta$-funksjon).⁴⁶

En noe grundigere diskusjon av problemet med renormalisering beregnet på ikke-eksperter finnes i et par artikler av Paul Teller [19,40].

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... har.⁴⁷

Dette er i grunnen ikke noe helt uforståelig. Vi kan f.eks. tenke på at hva vi regner som lengden på en kystlinje åpenbart avhenger av om linjalen vi måler med er en kilometer eller en millimeter lang.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... partikler.⁴⁸

En kan hevde -- som etertolkningen kanskje gjør -- at vekselvirkning og utveksling av partikler faktisk består i at kvanter river seg løs fra den skyen av virtuelle kvanter som utgjør en partikkel.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... vekselvirkning,⁴⁹

Eksperimentelt er de mest nøyaktige målingene foretatt av fotonets hadroniske innhold.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... tid.⁵⁰

Han blir også tvunget til å fastholde at f.eks. et elektron og et nøytrino egentlig er forskjellige tilstander av samme partikkel, men det er ikke av videre betydning her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... historie.⁵¹

Dette at det ikke finnes noen `ansiennitet' blant partiklene illustreres klart i etertolkningen ved påstanden om at kvantene skapes og ødelegges hele tida, og at det derfor ikke finnes noe slikt som et kvant som ikke er `nyfødt'.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... nm.⁵²

Dette er gjennomsnittlig avstand mellom molekylene eller atomene i vanlig materie -- vi observerer partiklenes ioniserende effekt.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... rommet.⁵³

Dette er en nokså overfladisk sammenligning. Det har vært ganske mye diskusjon omkring forholdet mellom Leibniz og kvantemekanikkens identitetsproblem.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... fjernvirkning.⁵⁴

David Bohm innførte en slik fjernvirkning i et forsøk på å berge streng realisme i kvantemekanikken. Etter hvert gikk han imidlertid over til å betrakte dette kun som et hjelpemiddel til å forstå ikke-lokaliteten i kvantemekanikken -- som en stige som en må kaste vekk når en har klatret opp den.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... J. Dyson⁵⁵

[35], s.64.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... elementære.⁵⁶

Legg også merke til at de eksiterte QCD-tilstandene gjerne ikke regnes som eksiterte tilstander, men som egne partikler eller resonanser. Dette har delvis historiske grunner, men henger også sammen med de store forskjellene mellom de ulike energinivåene i bundne QCD-nivåer, og med at de bare skapes i støt mellom partikler med høye energier, og desintegrerer i flere partikler.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... nedenfor),⁵⁷

Denne figuren må naturligvis ikke tas bokstavelig; det er kun en skjematisk fremstilling av en delprosess.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... bindingsenergien.⁵⁸

Det var denne fremstillingen som ble innført av Heisenberg og Pauli og brukt på hele 30-tallet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... krefter.⁵⁹

Krefter som avtar hurtigere med avstanden kan gi opphav til stabil materie.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... density.'⁶⁰

J.-M.Lévy-Leblond: Towards a Proper Quantum Theory. Trykt i [17], s.197-198. Referanser til originalartiklene finnes her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... energi).¹

Termodynamikkens 2. hovedsetning om at entropien alltid øker kan kanskje ses slik at Aristoteles' begrep om forandring som `virkeliggjøring av mulighet' er snudd på hodet?

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... fenomener.²

Det finnes flere eksempler på at man trodde en TOE var funnet eller nært forestående -- bare for at helt nye og uventede fenomener like etterpå skulle bli oppdaget. For 100 år siden var det for eksempel mange som mente fysikkens ende var nært forestående...

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... kjent.³

-- og det illustrerer hvor eksotiske fysiske teorier kan bli på nivåer som ligger fjernt fra vårt.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... 1915.⁴

Han hadde både Merkurs perihelpresesjon og idéen om å teste teorien mot lysavbøyning rundt sola.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... forstandsformer.⁵

Selv om jeg her har valgt en språkbruk som ligger nær Kants, er dette ikke ment å fremstå som en `korrekt' tolkning av Kant. Jeg har heller brukt Kants utgangspunkt og begrepsapparat, og tilpasset det til det jeg ønsker å få frem her.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... idealisering.⁶

Dette er ikke noe galt; idealiseringer er nødvendige for å ha begrep om verden. Noen kan sies å være konstitutive for vår erfaring, slik som tingbegrepet.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... selv⁷

En TOE kan regnes som en teori om tingene i seg selv, ettersom den gir en fullstendig beskrivelse av oppførselen til alt i verden og av den `endelige virkelighet'. Det finnes ingenting utenom TOE.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

... alltid⁸

Vel, menneskene kommer nok til å dø ut en gang, så det blir uansett snakk om et endelig tidsrom.

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.