De viktigste elementene i menneskets daglige forståelse av virkeligheten er (de makroskopiske) tingene. Med en ting forstår jeg foreløpig noe selvstendig, avgrenset, som vi kan ta og se på, og derav øyeblikkelig fatte som en enhet. Med dette utgangspunktet finner vi at nesten alle våre daglige gjøremål og daglige konversasjon relaterer seg på et eller annet vis til konkrete ting. Tingene danner utgangspunktet for vår orientering i og forståelse og gjenkjennelse av verden. I denne sammenheng er det heller slett ikke uten interesse å bemerke at vi selv også er ting -- av en spesiell type i forhold til mange andre, riktignok, men likefullt ting. Dette avspeiler seg i at det vi til vanlig oppfatter som ting er og nødvendigvis må være av samme størrelsesorden som oss selv -- med dimensjoner fra ca. 1cm til ca. 10m. For at vi skal oppfatte noe som en ting, må den nemlig være av en slik art at vi kan behandle den direkte som en enhet -- både fysisk (vi må tenkes å være i stand til å flytte på den) og psykisk (vi må oppfatte eller persipere hele tingen). Også greier med større eller mindre dimensjoner kan betraktes som ting i den grad de kan observeres og (tenkes å) håndteres indirekte, men en slik betraktningsmåte er bare mulig innenfor visse grenser. Blir greiene for store eller for små, vil observasjonen og/eller håndteringen bli for ulik den daglige observasjon og håndtering av ting, slik at parallellen ikke lenger er gyldig. Greier som er større enn en planet, kan vanskelig tenkes å håndteres på noe fornuftig vis, og kan således ikke betraktes som ting. Grensene for hvor liten en `ting' kan være vil jeg komme tilbake til; i denne omgang kan jeg anslå grensetilfellet for å være et makromolekyl.
Jeg påstår at tingene, med deres objektive eksistens, danner grunnlaget for at vi kan snakke meningsfylt og entydig om forhold i verden -- ja, de danner til og med grunnlaget for at vi i det hele tatt kan ha noen forestilling om en verden. Spørsmålene blir da: På vilken måte gjør de det, og vilke krav må tingene oppfylle for at de skal kunne danne et slikt grunnlag?
Når vi snakker om eller på annen måte forholder oss tankemessig til forhold i verden, er det nødvendig at vi har noe å forholde oss til -- at vi ikke forholder oss til ingenting eller noe vi ikke har den minste anelse om hva er for noe. Vi må være i stand til å gjenkjenne eller identifisere det som et noe, og (dersom vi skal ha meningsfylt samkvem med andre) beskrive det for andre på en slik måte at også de vet hva det er snakk om, og dermed også kan identifisere det. Og -- siden det er snakk om forhold i verden, må det på en eller annen måte være entydig plassert i verden. Dersom det skal ha noen verdi for oss i vårt daglige liv, må det også ha en bestemt og entydig relasjon til våre daglige opplevelser og vårt daglige virke5. Men hvordan kan dette gå til? Hvordan kan vi overhodet si at noe er plassert entydig og objektivt på en slik måte at vi og andre kan forholde oss til det; at verden eller forholdene i verden er slik og slik, og ikke bare synes slik for oss?
En beskrivelse av noe gir oss ingen som helst sikkerhet for at det vi beskriver finnes i verden, langt mindre hvor eller hvordan vi skulle lete for å finne det. Plasseringen kan altså ikke skje ved beskrivelse. Og en plassering er bestandig relativ til noe -- hvordan kan vi da plassere noe entydig? Vi kunne plassere det i forhold til oss selv, men vi vil da fremdeles ikke ha noen målestokk eller regel for plasseringen -- den blir helt vilkårlig og uten noen mulighet for gjenkjenning.
La oss nemlig tenke oss at jeg plasserer alle fenomener i
verden på et kuleskall rundt meg selv. (Jeg kan ikke ha noen
forestilling om avstand, ettersom dette forutsetter at jeg kan
bevege meg blant fenomenene -- altså at de er plassert i forhold
til hverandre, og ikke til meg.) Jeg vil da ikke kunne dreie
hodet mitt rundt eller flytte på meg -- dette ville bety at hele
verden flytter seg, og jeg kan ikke si at det fenomenet som
befinner seg i retning 
Vi vet og ser alle at forandring foregår -- det er meningsløst å benekte dette. Dessuten er forandring en forutsetning for liv: Alle livsprosesser (inkludert tenking) er forandring. Det at vi lever, innebærer nettopp at vi (som ting) forandres. Og for at vi skal kunne leve, må vi kunne håndtere og bearbeide tingene (i hvert fall noen av dem) til vårt formål. Dette ville ikke være mulig viss alle ting var evigvarende og uforanderlige. Dessuten kan en i det minste si at vi vanskelig kan legge merke til det som ikke undergår noen forandring -- det blir en irrelevant bakgrunn. Altså må tingene, og ikke bare fenomener utenom og mellom dem, kunne undergå forandringer og ødelegges. Men hvordan kan de to tilfellene -- forandring og ødeleggelse -- atskilles? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi si at en ting fremdeles er ikke bare en ting, men også den samme tingen, når den har gjennomgått en forandring? Hvorfor sier vi ikke at tingen har gått i stykker og at en ny ting har oppstått -- og evt. i vilke tilfeller kan vi si nettopp det? Disse to tilfellene må vi kunne skille mellom dersom vi overhodet skal kunne forholde oss til ting: At tingene er relativt bestandige, forhindrer ikke at vi kan påføre dem en liten forandring, eller at de selv kan forandre seg litt.
Det er også viktig at vi skiller mellom de forandringene ved tingene som vi selv forårsaker ved vår aktivitet, og de som skjer uavhengig av oss, uten vår medvirkning. De førstnevnte forandringene er en del av det som gjør oss kjent med tingene i første omgang -- vår håndtering av tingene gjør at vi blir kjent med dem og deres særtrekk, og skiller mellom oss selv (som ting) og de tingene vi håndterer. Ved håndteringen av tingene fatter vi samtidig slikt som forandres og slikt som bevares ved dem, og vi fatter tingenes uavhengighet av oss samtidig som vi fatter vår uavhengighet av tingene. Men så lenge jeg ikke har forestillingen om den andre typen forandring, er verden stadig sentrert om meg, og har egentlig ikke noen objektiv eksistens.6 Jeg skiller nok mellom meg og verden, men verden er avhengig av meg og står først og fremst i forhold til meg (sola følger etter meg på himmelen). For å kunne se verden og forandringene i den som helt objektive, må jeg ha forestillingen om slike forandringer som skjer fordi tingene er slik de er, uavhengig av hva jeg gjør med dem. Tingene må kunne forandre seg selv, etter sin natur, så og si.
For at vi skal kunne si at tingen er den samme selv når den forandres, altså at tingen forandres, må det være noe ved tingen som ikke forandres -- noe vi kan identifisere som tingens vesen eller essens. Dette er ikke bare det vi kan kalle de essensielle egenskapene, men hele det nettverk av relasjoner og mulige forandringer som gjør tingen til det den er for oss. Det tilhører tingens essens å gjennomgå en bestemt type forandringer dersom den utsettes for bestemte typer ytre forhold -- f.eks. vil en ting av porselen knuse viss vi slipper den i gulvet, mens en ballong utvider seg når vi blåser hardt i den. Det er også forandringer som vanligvis skjer uten noen nærmere foranledning -- som at en plante vokser -- og forandringer som det ligger i tingens natur at ikke skal skje -- som at en biljardkule begynner å vokse. Alt dette gjør tingen til det den er, og til noe vi kan kjenne igjen og forholde oss til som noe med en selvstendig eksistens, uavhengig av oss. I den grad vi betrakter tingen med dens essensielle karaktertrekk, kan vi se på den som en substans -- noe (relativt) uavhengig og (relativt) bestandig. Denne substansen kan så være i flere mulige tilstander -- f.eks. kan en ballong være fylt med luft eller andre gasser i større eller mindre grad -- uten at det forandrer dens essens eller substansielle karakter.7 En forandring av tilstanden til en ting (eller et system eller en greie) kan betegnes som en aksidensiell forandring, i motsetning til skapelse og ødeleggelse, som er substansiell forandring. For å oppsummere: Vi kjenner igjen vår verden (og har dermed mulighet til å forholde oss til den) først og fremst ved å kjenne igjen (og forholde oss til) tingene, med deres (stort sett) uforandrede innbyrdes forhold. Tingene på sin side kjenner vi igjen ved å legge merke til at (det vi oppfatter som) deres essens er uforandret og at de befinner seg på (noenlunde) samme sted i forhold til de andre tingene. (Dersom en ting har flyttet seg, må vi ha en rimelig forklaring på hvordan den har gjort det for å kunne fastholde at det er den samme tingen.)