Moralske vurderinger

Jeg har argumentert for at vår moralske konstitusjon bygger på et atferdsmessig, emosjonelt og intensjonalt grunnlag som vi deler med andre dyr, knyttet til mål-i-seg-selv, sosial atferd og altruisme. Men hva er det som gjør at vi kaller dette moralsk? Og hva skiller moralske emosjoner og intensjoner fra rene, viljeløse eller irrasjonelle reflekser? Er det ikke ganske vesentlig at vi kan foreta moralske vurderinger? Disse spørsmålene henger nært sammen.

En del av svaret på det første spørsmålet er at det er gjennom vår moralske konstitusjon at vi kommer til å se livet som noe med mening eller innhold og retning, og anerkjenne vår egen plassering i dette. Dette skiller de moralsk relevante emosjoner og intensjoner fra rent nøytrale kropps- og sinnsbevegelser. Denne meningen, knyttet særlig til de primære livsaktiviteter og mål-i-seg-selv, er grunnkriteriet for at vi kan kalle noe godt, noe som er anbefalelsesverdig og verdt å strebe etter. I dette ligger det at moral er noe bevisst og aktivt, og ikke en passiv materie.

Sosialitet bidrar til dette ved eksplisitt å knytte denne meningen til en overindividuell ramme, hvor altså også andre levende vesener tar del. Fra før av er meningen implisitt knyttet til det økologiske samspillet i omgivelsene, men dette viser seg `bare' i at de primære livsaktivitetene er slike som gjør individet skikket til å fungere innenfor dette samspillet - det anerkjennes altså ikke eksplisitt. Det sosiale samspillet har riktignok en klart annerledes karakter enn det økologiske, selv om det er en del av dette, siden det er et samspill av individer av samme art, som altså står omtrent likt. Den gjensidigheten som dette kan innebære, kan bidra til at den overindividuelle rammen lettere gjøres eksplisitt, men prinsipielt skulle det kunne tenkes at en slik ramme (også en mer klart økologisk en) skulle kunne erkjennes på flere måter. Jeg skal ikke gå inn på denne muligheten.

Med altruistiske intensjoner blir også andre individers eller levende veseners mål-i-seg-selv anerkjent. Man står altså i posisjon til å kunne fremme det felles gode som det individuelle gode er en del av og er avhengig av, ved å ta hensyn til og koordinere fleres goder. Det er også mulig å si at man her anerkjenner andre individer (og siden seg selv) som formål i seg selv i en slags kantiansk forstand, nemlig som noe som har sine egne bevisste goder som skal tas hensyn til.

Spørsmålet om moralske vurderinger later til å føre oss opp i et dilemma: Enten er alle våre moralske intuisjoner og mål-i-seg-selv nedarvede `ryggmargsreflekser', som selv ikke kan vurderes ut fra moralsk kvalitet, og således er alle gyldighetskrav innen moralen illusoriske - eller så er moralen til syvende og sist forankret i noe transcendentalt, og våre moralske intuisjoner er dermed essensielt kontingente og irrelevante. Dette dilemmaet er, som jeg har prøvd å vise, falskt, av flere grunner.

Den første var jeg inne på allerede i avsnitt , nemlig at moralske vurderinger forutsetter et utgangspunkt i oppfatninger av hva som i følge vår natur er godt eller mål-i-seg-selv. Uten mål-i-seg-selv gir ikke spørsmål om godt og vondt noen mening, og mål-i-seg-selv gir selv ikke noen mening utenom en livsform i en verdensorden, som må være en konkret livsform i en konkret verdensorden.

Den andre grunnen er at selv om f.eks. våre altruistiske emosjoner og intuisjoner om rettferdighet delvis er en del av vår biologiske arv, kan de også ses på som resultater av en læringsprosess, der vi (som skissert over) via gangen fra handlingsintensjonalitet over sosialitet og altruisme er kommet til større klarhet over vår natur og vår essensielle tilhørighet i et større nettverk. Vår oppfatning av godt vil dermed nødvendigvis strekke seg utover i dette nettverket. Det er riktig at de dyr som ikke har utviklet overindividuelle og/eller altruistiske instinkter ikke vil ha noen slik moralsk bevissthet, men de kan heller ikke leve i komplett disharmoni med sine omgivelser - noe slikt vil ikke være evolusjonært stabilt.

Den tredje grunnen til at dilemmaet er falskt, er at det er en variant av dikotomien instinkt/intelligens som jeg avviste i avsnitt : Selv om de moralske intuisjoner og mål-i-seg-selv er `instinktive', er de også høyst fleksible; de kan realiseres på en rekke forskjellige måter. Det er altså slett ikke snakk om ryggmargsreflekser, men om forhold som kan gjøres til gjenstand for vurdering, eller (bedre:) harmonisering. I samme kategori kommer påstanden om at vi ikke har kontroll over våre emosjoner - det er et faktum at vi kan, og bør, søke å dyrke frem de gode følelser i oss. Men det krever hardt arbeid over lang tid.

Edward O. Wilson har forsøkt å imøtegå sine kritikere ved å hevde at sosiobiologien kan ha en frigjørende funksjon: Når vi kjenner vår biologiske konstitusjon, inkludert våre genetisk betingede dårlige egenskaper, kan vi benytte vår kunnskap til å få kontroll med eller fjerne disse og skape bedre mennesker. Min hovedinnvending mot dette her går ikke på de etiske problemene forbundet med en slik genetisk ingeniørkunst, og heller ikke på de enorme praktiske problemene forbundet med å identifisere de presumptive genene for dårlig oppførsel - selv om begge disse problemene er alvorlige nok. Problemet mitt er at såvel Wilson som hans kritikere faller som ofre for det falske dilemmaet jeg behandlet ovenfor. Wilson prøver å redde en plass for moralske vurderinger, men ser ikke at med hans utgangspunkt vil det eneste grunnlaget for å fjerne noen (antatt dårlige) ryggmargsreflekser være andre ryggmargsreflekser, uten noe rom for egentlige moralske vurderinger. Sosiobiologien kunne imidlertid ha en frigjørende funksjon, dersom den lærte oss noe mer om våre instinkters og intuisjoners funksjon i livet vårt, slik at vi ble bedre i stand til å koordinere dem.

Hvor essensielle er vurderingene for moral? De er naturligvis helt essensielle for etikk eller systematisk morallære. De er også pr.\ definisjon nødvendige for at vi skal kunne kalle noe moralsk eller godt. Dette betyr ikke at godt og vondt ikke ville finnes uten moralske vurderinger ( bevisst ondskap innebærer dog en moralsk vurdering) - selv om ingen noensinne var i besittelse av disse kategoriene, ville stadig noen forhold og handlinger være å foretrekke fremfor andre som mer i tråd med dyrenes natur. Det er heller ikke gitt at de dyr som er i stand til å foreta moralske vurderinger, nødvendigvis er mer moralske enn andre dyr. Moralske vurderinger innebærer at man eksplisitt eller reflekterende anerkjenner i hvert fall deler av den helheten man tilhører og som også andre levende vesener er en del av. Men denne anerkjennelsen kan (og vil gjerne) være ganske ufullstendig, og andre forhold i ens natur kan gjøre en ute av stand til i tilstrekkelig grad å gjennomføre den harmoniseringen av formål som en eksplisitt krever - en kan for eksempel være av en essensielt parasittær natur. Mye tyder dessverre på at dette kan gjelde for mennesket. Et annet dyr kan mangle høyere ordens moralske kategorier, men implisitt anerkjenne sin tilhørighet i en helhet og samhørighet med andre levende vesener på en langt bedre måte (ha tilhørighet og samhørighet som formål), og således kunne karakteriseres som mer moralsk. Dersom et dyr ikke har handlingsintensjonalitet i det hele tatt, er det naturligvis utelukket å snakke om moral. Insektsamfunnene faller sannsynligvis stort sett i den siste kategorien.

Ett fenomen som dukker opp først ved moralske vurderinger, er universalistisk moral eller etikk. Denne idéen kan først dukke opp hos dyr med en resiprok altruisme basert på gjenkjennelse av individer i gruppen, hvor inn- og utvandring forekommer (slik at man kan opprette forhold også til fremmede). Refleksjon over grunnlaget for å handle altruistisk her gir, via erkjennelsen av at `en fremmed er en venn du ikke kjenner', en eller annen form for universalisme. Dette har imidlertid kommet til å bli betraktet som et abstrakt forhold mellom individer definert kun ut fra seg selv (slik forholdet mellom fullstendig fremmede vil være), en betraktningsmåte som ut fra det jeg har skrevet ovenfor er feil. Vekten må legges mer på det konkrete avhengighetsforholdet man står i.

Jeg burde avslutte med å gi et svar på spørsmålet: Er det andre dyr enn mennesket som kan foreta moralske vurderinger? Er noen andre dyr i besittelse av begrepene godt og ondt? Dette henger etter alt å dømme sammen med et meget komplekst system av sosialt og altruistisk samspill, karakterisert ved fenomen som skyldfølelse, skille mellom ekte og falsk moralisering, troverdighet osv. Selv om jeg som sagt har kritiske innvendinger mot Trivers' fremgangsmåte i drøftingen av disse spørsmålene, tror jeg han har en hel del poenger. Drøftingen hans tilsier at et såpass komplekst system (og såpass stor intelligens) er påkrevet at vi neppe finner det hos sjimpansen. Om det kan forekomme hos for eksempel delfiner, som er skilt fra oss ved 60 millioner års utvikling, vet jeg alt for lite til å kunne si noe om.