Evnen eller tendensen til å sette sine egne direkte interesser til side til fordel for andres eller samfunnets interesser, er et sentralt trekk i moral, slik vi oppfatter den - selv om det ikke utgjør hele moralen, og ikke all selvoppofrende atferd er moralsk. Det å følge overindividuelle regler innebærer også at man til en viss grad kan gjøre dette. Samtidig har det skapt problemer for enkelte tankeretninger, som synes å se på altruisme som nærmest noe selvmotsigende. Noen har på filosofisk grunnlag forsøkt å påvise at altruisme er umulig, og at alle tilfeller av tilsynelatende altruisme egentlig er utslag av egoisme. Hobbes er et opplagt eksempel her, og Nietzsches analyse av (kristen) moral som utslag av de svakes vilje til makt ligger også i denne retningen. Sosiobiologien finner fenomenet altruisme problematisk, ettersom det later til å stride mot darwinistiske grunnsetninger, og svært mye sosiobiologisk litteratur er viet spørsmålet om hvordan altruistisk atferd kunne oppstå. En del av denne litteraturen går langt i retning av å gjøre altruisme a priori umulig. Både den filosofiske egoismen og sosiobiologien lider imidlertid av utstrakt begrepsforvirring, og makter ikke å definere altruisme på en korrekt måte.
Den filosofiske egoismen må, for å forsvare sin posisjon, gi det å handle til fordel for seg selv (altså egoistisk) en så omfattende betydning at begrepet blir tømt for innhold: Hevder man at alle bestandig handler for å øke sin nytelse, tilegne seg flere ting, forlenge livet e.l., er dette faktisk feil. Snur man så på det og sier at bare slike handlinger er rasjonelle, er dette å innføre en standard for rasjonalitet som forutsetter det som skal bevises - det er i hvert fall ikke noe selvmotsigende i formål som er rettet utover meg selv. Tvert imot er en del slike formål gode kandidater til mål-i-seg-selv. Den siste innvendingen er at jeg i hvert fall handler ut fra et motiv som er mitt eget, altså noe som jeg ønsker, og at jeg vil føle en tilfredsstillelse dersom dette ønsket blir oppfylt. Men da vil alle formål pr. definisjon være egoistiske, og man kan like godt la være å snakke om egoistiske eller altruistiske handlinger. Spesielt kan man ikke på noen måte skille ut gruppen av handlinger som er egoistiske i alminnelig forstand. Poenget med å skille mellom egoisme og altruisme er å skille mellom de formål som går ut på at en selv skal bli tilfredsstilt og de som går på at andre skal bli tilfredsstilt (det fins naturligvis også formål som ikke havner i noen av disse klassene), ikke å skille mellom de formål som er rettet mot å bli oppfylt og de som ikke er det.
Sosiobiologien gjør feil på to punkter. For det første blir altruisme definert som at et dyr reduserer sin skikkethet ( fitness) ved en handling som øker et annet dyrs skikkethet. Skikketheten er imidlertid ikke en personlig gevinst som en selv nyter godt av; den er (vanligvis) definert ut fra hvor mye avkom en får som overlever til reproduktiv alder. Spesielt vil omsorg for avkom ved dette vanligvis karakteriseres som egoistisk, selv om det innebærer maksimal selvoppofrelse. Det kan tenkes at en er død før det kan avgjøres hvorvidt en har tapt eller vunnet i skikkethet - gevinsten er altså ettertrykkelig plassert utenfor en selv. Enda mer ekstremt blir det når en definerer egoisme og altruisme ut fra inklusiv skikkethet ( inclusive fitness), som er hvor mange av ens gener som bringes videre, enten gjennom en selv eller gjennom slektninger. Egoistisk atferd i denne forstand har ingenting med å tenke på seg selv først å gjøre.
For det andre: Selv om en godtar at det å få flest mulig etterkommere er et grunnleggende egoistisk ønske, er det ikke klart at all atferd som har dette som konsekvens, kan kalles egoistisk. Altruisme og egoisme er vanligvis forstått ut fra hva som er intensjonen med handlingene. Sosiobiologien snakker gjerne som om dyrene hadde som formål å få flest mulig etterkommere, og så beregnet sine handlinger ut fra dette, noe som overhodet ikke er tilfelle. En handling som ut fra sosiobiologiens definisjon er egoistisk, siden funksjonen er å øke skikketheten, kan altså være altruistisk, dersom intensjonen er å hjelpe andre.
Selv om vi har fjernet denne misforståelsen,
står vi fremdeles med en oppgave i å finne ut
hvordan altruisme kan ha utviklet seg - men nå gjelder spørsmålet
opprinnelsen til intensjonen om å hjelpe andre, også på bekostning av
egne interesser. Et annet poeng, som henger internt sammen med
altruisme, er oppmerksomhet overfor andres ve og vel (se
[5, s.129ff,]). Dette er naturligvis ikke trivielt, men
utgangspunktet er ganske uproblematisk: Omsorg for avkom.
Omsorg for avkom innebærer både et ønske om å hjelpe avkommet for dets egen skyld og en oppmerksomhet overfor de behov og problemer som avkommet måtte ha, hvor man kan anta at en stor følsomhet overfor disse vil være en fordel. Det inneholder altså begge de trekk som kjennetegner altruisme. Man kan videre anta at når dette intensjonale mønsteret først opptrer, vil det forholdsvis lett kunne utvides til også å omfatte andre individer enn ens eget avkom, i tilsvarende situasjoner. Dersom det ikke er noe sterkt seleksjonspress mot dette, vil en slik mer omfattende omsorg kunne opptre eller ligge latent i en viss utstrekning. Mer rimelig er det dog å tenke seg den omvendte situasjonen: Omsorg er i utgangspunktet et forholdsvis udifferensiert mønster, knyttet mer til situasjon enn til mottaker, mens evnen til å kunne gjenkjenne sitt eget avkom og gi hjelp bare til dem, utvikles som følge av seleksjonspress der faren for å spille unødig mye energi er betydelig.
Omsorg for avkom er imidlertid likevel så spesifikt at det ikke alene kan forklare forekomsten av generell altruisme - bare angi et utgangspunkt. Men nå er det slik at også det å hjelpe nære slektninger (`hjelp' forstås nå i en meget vid betydning) kan `lønne seg' evolusjonært, som den sosiobiologiske litteraturen om slektningseleksjon viser (se f.eks. [17]) - dette er hovedkilden til utvikling av altruisme i sosiobiologisk forstand. De samme intensjonale mønstre som de som opptrer i omsorg for avkom vil gå igjen her, i tillegg til hjelp i situasjoner som bare kan oppstå mellom voksne individer. Også dette kan ses på som en variasjon av omsorgsmønstret, dersom man antar at dyrene opererer med den generelle kategorien `hjelp', som har en referanse til ethvert behov eller ønske mottakeren måtte ha.
Det som er interessant, er at en på sett og vis ikke behøver noe mer
enn dette for å forklare eksistensen av generell altruisme. Enda mye
mer enn omsorg for avkom er dette nemlig i utgangspunktet et lite
differensiert mønster. Det vil rimeligvis utvikle seg i grupper der
de fleste medlemmene er i slekt med hverandre, og hvor altruistisk
atferd overfor alle medlemmer av gruppen vil `lønne seg', selv om
også individer en ikke er i slekt med, kan dra fordel av det. Det hele vil flyte sammen med mønstre
knyttet til seksualitet og atferd som styrker gruppesamhørighet, til
alles fordel. (Husk at intensjonen her fremdeles kan være helt eller
delvis altruistisk.)
Skillet mellom de individer man hjelper og de man ikke hjelper vil, om det opptrer, gå først og fremst mellom medlemmer og ikke-medlemmer av gruppen, eller mellom de man kjenner og de man ikke kjenner. Et slikt system vil imidlertid fremdeles være åpent for `juks', spesielt fra ubeslektede individer - noen individer kan la være å gi hjelp, eller gi mindre hjelp enn hva som er `rimelig'. Spesielt er det et åpent spørsmål hvor mye hjelp man skal gi. En generell tendens til å hjelpe andre vil måtte suppleres med erfaring og innlevelse som kan avgjøre i vilke konkrete situasjoner hjelp skal gis, og hvor mye som skal gis. Man kan dra fordel av å hjelpe litt mindre enn rimelig, eller litt mindre enn de andre. Dermed vil det utvikles systemer for å hanskes med, avsløre og kompensere for `juks', og sørge for at det hele blir `rettferdig' - med andre ord et system av resiprok altruisme, omtrent som beskrevet av Trivers [46]. Det som skiller denne modellen fra Trivers', er at hele systemet bygger på og gjennomsyres av en generell omtanke for andres vel med opprinnelse i omsorgen for avkom, seksualitet og slektskap, også sammenvevd med kooperative sosiale regler. Trivers anerkjenner forsåvidt dette, men skriver likevel som om seleksjon virket på hver enkelt faktor og emosjon (skyld, moralistisk aggresjon, troverdighetskrav, takknemlighet osv.) for seg. Det er ikke nødvendig å anta en så optimal tilpasning, og spesielt er det i dette tilfellet ikke nødvendig med en helt særskilt teori om resiprok altruisme. Han har likevel en hel del poenger som kan inngå i en grundig analyse av vår (og andre dyrs) emosjonelle og sosiale konstitusjon, som eksplisitt anerkjenner emosjonenes interne sammenheng.