Kognitiv etologi og mål-i-seg-selv

Jeg kan begynne med et eksempel: La oss se på et insektsamfunn. (De som er av den oppfatning at insekter er rene automater uten noen form for bevissthet, kan i stedet tenke på nakenrotta, som har noe av den samme samfunnsstrukturen.) Hva slags motiver er det som leder medlemmene av disse samfunnene til å handle som de gjør? Her er det jo snakk om at alt de gjør, er utelukkende innrettet mot samfunnets beste - de ofrer seg villig vekk for samfunnet. Er ikke det mest rimelige å anta at de er motivert direkte mot disse oppgavene - å fø unger, forsvare samfunnet mot ytre fiender, osv.?

Denne selvoppofrelsen gjør på ingen måte disse dyrene til utpreget moralske vesener (det ville være en sterk påstand, og selvoppofrelse er ikke automatisk moralsk). Poenget mitt er heller ikke dette - jeg ønsker bare å vise at andre motiver enn de rent egoistiske eller hedonistiske er både mulig og rimelig å anta. Skulle man forklare disse dyrenes oppførsel ut fra et hedonistisk skjema, måtte man postulere en bestemt form for nytelse forbundet med utførelsen av hver av disse oppgavene. Dette ville både være en innføring av overflødige størrelser, og altså dårlig tanke-økonomi, og det ville svekke forbindelsen mellom motivasjon og handling, og gjøre oppførselen mindre regelmessig enn den både er og bør være.

Grunnsetningen i etologi og sosiobiologi - og det som gjør disse vitenskapene mulig - er at atferd er fenotyper som har eller kan ha en genetisk basis. Det naturlige utvalg virker altså på atferd på lik linje med kropsstørrelse, øyenfunksjon osv. De atferdstrekk som øker spredningen av gener ( inclusive fitness) vil over tid bli dominerende i en populasjon. På dette grunnlaget har sosiobiologien kunnet komme med en prinsipielt svært enkel forklaring på den `altruistiske' atferden hos sosiale insekter, basert på prinsippet om at arvematerialet bringes videre gjennom søsken (se [17]). Poenget er her at disse atferdsmønstre gjennom evolusjonsprosessen så å si blir kodet inn, slik at dyret uten videre har en tendens til å involvere seg i denne atferden når betingelsene for det er til stede. De mest vitale handlingsmønstre blir dyrets primære geskjeft. Handling er ikke noe sekundært, rettet mot et indre mål.

Vi har nå ikke sagt noe om dette foregår bevisst eller ikke. En umiddelbar innvending vil være at i den grad handlingene er genetisk kodet, er de rent instinktive, og altså noe dyret foretar helt automatisk og ubevisst. Det som skjer ved utviklingen av bevissthet, er jo nettopp at instinkt viker plassen for intelligens. Dette argumentet holder ikke vann.

For det første er enten--eller-fremstillingen uholdbar. Man forutsetter at enten er en atferd fullstendig genetisk programmert, eller så er den i sin helhet et produkt av intelligens - noen mellomting fins ikke. Sagt på en annen måte: Enten bestemmer det naturlige utvalg i sin helhet atferden, eller så har det ingenting å si. Dette er åpenbart sludder: Selv om bevisste valg og intelligens er inne i bildet, opphører ikke de faktorer som `premierer' visse atferdsmønstre å være til stede. (Intelligens er jo selv noe som pr. antakelse premieres.) Var det slik at alt som er genetisk overbragt eller instinktivt er fullstendig ubevisst, ville vi etter hvert som bevisstheten utvikler seg, få en situasjon med stadige `hull' i bevisstheten - hvor en gjør ting ikke bare uten å vite hvorfor, men også uten å vite at en gjør det. (Noen slike hull fins også hos oss, men de er lite fremtredende.) Ikke bare det, men hullene ville være bunnløse, uten mulighet til inspeksjon. Og så plutselig - poof! - blir de mulige gjenstander for bevisstheten, og dermed fullstendig transparente.

For det andre blir fremveksten av handlingsintensjonalitet et fullstendig mysterium, noe det ikke behøver å være. Det er tvert imot ganske enkelt å gi en prinsipiell forklaring på denne delen av bevisstheten: Der det er mulighet for at forskjellige (instinktive) handlingsmønstre kan komme i konflikt, ved at betingelsene for to eller flere gjensidig utelukkende handlingsmønstre kan være til stede samtidig, og denne situasjonen kan oppstå under forskjellige forhold, vil en bevisst eller intelligent vurdering av alternativene være en fordel. Instinktene dukker da opp som handlingsintensjoner, ønsker og formål. Disse er da fleksible (til en viss grad) og kan realiseres på ulike vis. Å kunne sammenpasse handlinger i et koherent og fleksibelt hele, er et tegn på intelligens.

På denne måten blir begrepet om mål i seg selv eller primære goder, som har vært eller er så problematisk i moralfilosofien, atskillig mindre mystisk - selv om det naturligvis ikke blir helt uproblematisk. Mål-i-seg-selv er rett og slett et uttrykk for vår biologiske livsform, eller som Stephen Clark sier [7, s.83,]:

The fundamental principle of evolutionary ethology is that a pattern which is vital to the evolutionary success of a kind will be engaged in by the animal for its own sake, not merely as a hated means to some foreseen goal.

Vi ser også hvordan det er mulig at det kan finnes flere forskjellige mål-i-seg-selv, også for ett enkelt vesen eller én livsform. Forsøker man å utlede all moral fra ett prinsipp, blir det bortimot umulig å gjøre rede for dette faktum. Anlegger man i stedet det kognitiv-etologiske synspunktet, blir ikke dette bare mulig, men det viser seg at en flerhet av mål-i-seg-selv er en forutsetning for at handlingsintensjonalitet, og dermed moral, kan oppstå.

Dette viser hvorfor det er uheldig å snakke om `lykke' som målet for rett handling, slik Aristoteles gjør. Man får inntrykk av at `lykken' (målet) er én ting eller tilstand, eller tilstander eller aktiviteter med ett visst kjennetegn. Dette har gitt opphav til ørkesløse diskusjoner om hva lykke består i - om det er en tilstand eller en aktivitet, om det er nytelse, intellektuell kontemplasjon, makt eller noe annet. Disse diskusjonene er ørkesløse og ufruktbare fordi lykken på ingen måte er én ting - skal ordet ha noen mening, må det betegne alt som er etterstrebelsesverdig (mål-i-seg-selv) og det at alle disse aktiviteter og tilstander er avpasset i forhold til hverandre. Det er altså i utgangspunktet et mangfold, og forsøk på å definere det etterstrebelsesverdige på grunnlag av ett høyeste gode (lykke), må bli sirkulært.

Når Kant kritiserer Aristoteles' teleologiske etikk for å inneholde kun hypotetiske imperativer ( dersom du vil bli lykkelig, må du gjøre så og så), er dette en feilslått kritikk. Lykken er ikke noe som er eksternt i forhold til eller kontingent forbundet med disse aktivitetene; det er snarere identisk med utførelsen av disse aktivitetene under de rette forhold. Dette alene fjerner nok ikke Kants prinsipielle innvending. Men det åpner for en rett forståelse av et annet viktig poeng: De aktiviteter som et godt menneske utøver, utøves ikke i den hensikt å oppnå lykke, men for deres egen skyld - de er mål-i-seg-selv. De `hypotetiske imperativer' er ekspliseringer av hva det gode er - og det gode er heller ikke bare godt for meg, men godt overhodet. Mål-i-seg-selv går forut for skillet mellom mine og andres goder.