Subjektivt og objektivt

Dette spørsmålet fører meg inn på en drøfting av en mer grunnleggende uenighet om det mentale, som jeg hittil har unngått. Når en, som Nagel, insisterer på å spørre hvordan verden er for flaggermusen (hvordan den opplever verden), er ikke dette nettopp et utslag av `et bilde av det mentale som hendelser i en annen, skjult verden'? Eller omvendt, dersom en aksepterer at vi kan få kunnskap om det mentale ved å studere ytre atferd, har det da noen mening å spørre etter noe subjektivt mentalt i tillegg til dette? Når vi har kartlagt ytre atferd og fysiologiske prosesser, vet vi ikke da alt som er å vite? Er ikke det å spørre etter noe i tillegg en unødig mystifisering (eller en kategorifeil), som bør utryddes med Occams barberkniv?

Denne måten å stille spørsmål på forvrenger eller fortegner posisjonene på begge sider. Dette er en form for forvrengning som ikke er så sjelden i debatter, og som kan føre til en unødig polarisering. Her vil jeg benytte det som en innfallsport til en drøfting av et par mer ekstreme posisjoner, og en nøkkel til en løsning av problemet ovenfor. Deretter kommer jeg tilbake til Nagels og Akins' virkelige posisjoner.

Hittil har jeg underforstått gyldigheten av folk psychology - at vi har mentale tilstander som i en viss forstand er subjektive, som jeg kjenner fra meg selv. Samtidig har jeg benektet den `kartesianske myten', som Ryle kaller det, om at de er fullstendig private, dvs. skjult for alle andre enn meg selv. Dette ser ut til å føre til problemer. Skal jeg ta konsekvensen av spørsmålene ovenfor og benekte at det mentale er noe som helst mer enn det som er offentlig tilgjengelig eller observerbart? Skal denne posisjonen være konsekvent, må den også omfatte mennesket - det nytter ikke å si at mennesket har subjektive mentale tilstander, mens det mentale hos andre dyr bare er det ytre, objektive. Man ender dermed opp med ren behaviorisme eller eliminativ materialisme (fysikalisme), som forfektet av hhv. Skinner og Churchland. Ryle kan tolkes i flere retninger: Han kan forstås slik at han mener at alt snakk om subjektive opplevelser er meningsløst, og at slike opplevelser dermed er monstrøse illusjoner - altså en logisk eller filosofisk behaviorisme. Han kan også forstås mer som metodologisk behaviorist - dvs. at han ikke benekter de subjektive opplevelser, men bare lar være å snakke om dem, og prøver (så langt råd er) å konstruere det mentale kun ut fra observerbar atferd.

Det som gjør disse posisjonene tiltrekkende, er at de hevder å stå for et tvers igjennom vitenskapelig syn på det mentale. Man bygger ikke på annet enn det man kan vite eller kontrollere, og unngår luftige metafysiske spekulasjoner. De påståtte observasjonene som introspektiv psykologi bygde på, viste seg å være upålitelige og ukontrollerbare - noe som blant annet har sammenheng med vår store evne til selvbedrag. For å få en pålitelig, objektiv psykologi, ville det være en fordel å kvitte seg med disse kartesianske levningene, og heller basere seg på fysiske, objektive data fremskaffet under kontrollerte eksperimentelle forhold. I følge behaviorismen er således en sinnstilstand kun et sett atferdsmønstre og disposisjoner for atferd, og ikke en subjektiv opplevelse. Fysikalisten vil hevde at det er intet annet enn en nevrofysiologisk tilstand.

Problemet er naturligvis at dette er uforenlig med vår egen forståelse av oss selv: Jeg kan ikke forstå min smerte eller min forelskelse som bare en disposisjon for å opptre på bestemte måter eller som en nevrofysiologisk tilstand - dette forklarer på ingen måte fenomenet smerte eller forelskelse. Nå kan jeg ta feil om meg selv, og tro at dette er mer enn det virkelig er - men hvordan forholder det seg så med min egen tro? Ryle hevder at hans posisjon er i samsvar med common sense - og i den grad han opptrer som metodologisk behaviorist er også dette riktig: Hans redegjørelse virker langt mer overbevisende enn noe i den kartesianske tradisjonen. Han har heller ikke noe ønske om å benekte velkjente fakta fra sinnslivet, og han tar klart avstand fra mekanisk materialisme. Men i den grad han skal være gjennomført i sin eliminering av `ånden i maskinen', ender også han opp med en blanding av språklige utflukter (redegjørelse for ordenes bruk i stedet for begrepenes innhold) og fortielse eller benektelse av velkjente fenomener. Dette kommer spesielt til uttrykk i redegjørelsen for sinnsstemninger, som forklares som termer i hypotetiske, lovlignende utsagn, og innbildning, hvor han presterer et særdeles lite overbevisende forsøk på (bort)forklaring.

Det som gjør at disse posisjonene aldri kan gjøre rede for vår forståelse av oss selv og vår opplevelse av verden, er at de i utgangspunktet benekter at det subjektive har noen som helst virkelighet - kun det som er objektivt og `vitenskapelig' kontrollerbart, er reelt. I avsnitt skal jeg forklare nærmere hvorfor dette er et umulig utgangspunkt. Problemet er: Ved å benekte det (subjektive) perspektiv som vi erfarer verden fra, og hevde at verden `egentlig' er slik den ser ut fra intet perspektiv i det hele tatt [32, kap.14,], gjør en hele vår erfaring (og dermed all vår kunnskap om verden) til et komplett mysterium - man gjør intet forsøk på å forstå den.

Den kartesianske løsningen - å konstruere det subjektive som en slags kvasi-objektive gjenstander i en indre verden, kun tilgjengelig for én person - tjener kun til å multiplisere tingenes antall, og ikke til å forklare fenomenene. En ansamling av fornemmelser som jeg betrakter på et indre lerret, vil ha like liten signifikans for meg som de skyggeaktige gjenstander i den presumptivt objektive ytre verden.

Veien ut av uføret, etter min mening (og her følger jeg Merleau-Ponty og Nagel), må være å tilkjenne også det subjektive en status som egenskaper ved tingene - det er slik de ser ut fra vårt perspektiv. Dermed behøver man ikke å multiplisere verden for å forstå at en sinnstilstand kan være både en subjektiv opplevelse (med en bestemt signifikans) og et sett disposisjoner for atferd og en nevrofysiologisk tilstand eller hendelse. Det dreier seg `bare' om et skifte av perspektiv, som ikke behøver å innebære noen forandring i virkelighetsgrad.

Vender vi nå tilbake til uenigheten mellom Nagel og Akins, er vi i stand til bedre å se kjernen i problemet: Akins konstruerer Nagels posisjon dithen at det som trengs, og som er umulig å oppnå, er innsikt i flaggermusens subjektive sansekvaliteter. Hun innvender så (helt korrekt) at selv om vi kunne lykkes i å fremskaffe en film av flaggermusens fenomenologi, med sansekvalitetene troverdig gjengitt, ville ikke dette hjelpe oss stort i å forstå hvordan det er å være en flaggermus. Vi ville stadig ikke vite, forstå eller føle hva alle disse fornemmelsene betyr for dyret; det intensjonale og representasjonelle aspektet ved dem ville gå tapt (slik som ønsket om å fange møllen når jeg `ser' den, følelsen ved å kaste meg rundt osv.). Fra dette mener hun å kunne påvise at Nagels grunnintuisjon er uholdbar: Det er ikke den `rå' kvaliteten på sansefornemmelsene som er avgjørende - det finnes ingen slike `rå' kvaliteter. Det avgjørende er hvordan dyret orienterer seg i forhold til fenomenene. Og her kan vi ikke utelukke at vitenskapen kan lære oss mye.

Det fremgår av dette at Akins rimeligvis ikke vil gå god for et fullstendig objektivistisk syn på det mentale à la Skinner eller Churchland, slik jeg tidligere kunne insinuere. Nagel står heller ikke for noe dualistisk, nærmest kartesiansk syn. Det virker imidlertid som om Akins forsøker å konstruere ham inn i denne tradisjonen (kanskje nærmere Hume enn Descartes). Når hun med `fenomenologi' impliserer sansedata, og innvender at man også (eller først og fremst) må ta hensyn til intensjonalitet, overser hun at det er nettopp fenomenologer som har gitt intensjonalitet en sentral plass innenfor sin filosofi.

Til syvende og sist tror jeg at uenigheten går på hvorvidt det subjektive er irredusibelt eller ikke. Mens Nagel mener at man i det objektive perspektivet ingenstedsfra bestandig vil miste noe av det som inngår i å se verden ut fra en bestemt plassering, ser det ut til at Akins mener at det subjektive lar seg konstruere ut ifra en mer eller mindre objektiv, vitenskapelig beskrivelse.