next up previous
Next: Kategorisering Up: Erkjennelse Previous: Erkjennelse

Livsverden, erkjennelse og intensjonalitet

Utgangspunktet for mine betraktninger om dyrs (inkludert menneskers) erkjennelsesevner er begrepet om omverden: I følge Jacob von Uexküll [47,48] har hvert dyr sin egen omverden ( Umwelt), hvor det selv danner midtpunktet. Denne består av de faktorer i omgivelsene som dyret er i stand til å gjenkjenne og reagere differensiert på ( Merkwelt), samt de faktorer som det retter sin aktivitet mot ( Wirkungswelt), og danner en ubrytelig enhet med dyret selv. For vårt formål er det viktig å legge merke til at de faktorer som inngår i omverden - det som er relevant for dyret - kan variere sterkt fra dyr til dyr. Det er også viktig å være oppmerksom på at omverden ikke er noe rent ytre gitt - den er skapt av dyrets livsform, eller rettere sagt så er omverden og livsform frembragt ved en gjensidig prosess.

Et viktig trekk ved denne omverden er at fenomenene på ingen måte vil være rent passive kvaliteter (som dyret registrerer) - de vil fra første stund av være gjennomsyret av (praktisk) signifikans. Det er jo nettopp fordi de har signifikans at de kommer til å tilhøre omverden - den oppstår ved en evolusjonær prosess hvor de dyr overlever som best er i stand til å skjelne mellom og reagere adekvat på de trekk i omgivelsene som er relevante for deres liv. Denne signifikansen er mest direkte hos de enkleste livsformene, hvor det omtrent til hvert trekk i omverden svarer en entydig handling. Etterhvert som man går til dyr med mer fleksible livsformer - som er i stand til å operere under mer varierte eller forskjelligartede betingelser - blir denne direkte forbindelsen mellom sansing og handling svekket, og erkjennelsen blir mer internalisert, samtidig som signifikansen går over fra å være umiddelbar mot å bli potensiell. Men den vil aldri forsvinne helt.

Jeg vil nå identifisere denne omverden, som kan konstrueres (mer eller mindre) objektivt ut fra studier av dyrets atferd og fysiologi, med dyrets livsverden ( Lebenswelt), slik dyret selv erfarer og lever i den som et nettverk av forventningsstrukturer, signifikante mønstre og gjenstander man forholder seg til. Det er helt riktig, som Merleau-Ponty fremhever sterkt, at man aldri kan komme frem til den erfarte livsverden ved å se på irritasjonen i de sensoriske nervecellene - men så gir heller ikke dette oss særlig mye kunnskap om omverden. I begge tilfelle er det det helhetlige forhold til omgivelsene som er avgjørende. Jeg mener derfor det er et godt grunnlag for å si at livsverden og omverden er essensielt det samme, sett fra henholdsvis det subjektive og det objektive standpunktet. Dette forutsetter at dyrets forhold til sin omverden i utstrakt grad er internalisert og at nettverket er tilstrekkelig komplekst. Uexküll selv går i [48] langt i retning av å se omverden som en subjektiv erfaringsverden.

Dersom man i stedet for (som Uexküll) å definere omverden som de forhold som dyret faktisk reagerer på og arbeider mot, definerer den som det som har innvirkning på eller betydning for dyrets liv, vil livsverden og omverden imidlertid bli to forskjellige ting. Dette begrepet om omverden er erkjennelsesteoretisk noe mer interessant, ettersom det gjør det mulig å snakke om mer eller mindre adekvat erkjennelse av omverden - samtidig som vi holder fast ved fokuseringen på hva som er relevant for dyret.

Det fremgår av denne fremstillingen at de aller fleste mentale tilstander vil være intensjonale - de er primært rettet mot subjektets omverden. Det er jo den måten man fungerer på i sin omverden som er utgangspunktet for all mental aktivitet, som har som siktemål adekvate handlinger i en omverden som er adekvat oppfattet. Det er åpenbart at dette kun gir mening dersom de mentale tilstandene oppleves som direkte knyttet til den ytre verden uten noe om og men, dvs. at en ikke opplever mentale tilstander (som sådanne), men forholder seg til verden gjennom dem. Også primært ikke-intensjonale tilstander fungerer innenfor en ramme som forutsetter intensjonalitet, spesielt som handlingsdisposisjoner - smerte, f.eks., er er signal om at en bør trekke seg unna eller ta det med ro, mens sult er et signal om at en bør finne noe å spise. Som jeg sa ovenfor, fins det ikke nøytrale, isolerte fornemmelser eller kvaliteter - de er alle innvevd i et nettverk av signifikanser.

Hvordan er det så mulig å ha adekvat erkjennelse av omverden eller omgivelsene? Som en innledende bemerkning må det være tillatt å peke på noe opplagt: Evne til adekvat erkjennelse av de relevante trekk i omgivelsene har sterkt positiv seleksjonsverdi (gir en klar fordel i `kampen for tilværelsen'), mens inadekvat erkjennelse vil ha tilsvarende negativ seleksjonsverdi. Dermed vil evolusjonen frembringe prosesser som på en pålitelig måte genererer korrekte oppfatninger om dyrets (subjektets) omverden.

Det er klart at det eneste som teller for seleksjonsverdien er påliteligheten i frembringelsen og korrektheten i oppfatningene - pålitelighet inkluderer her både at prosessen på et pålitelig vis frembringer korrekte oppfatninger når den opptrer, og at den opptrer såpass regelmessig at den kan regnes med. Avveiningen mellom disse to kriteriene vil variere - det er uklart hva som vil ha størst positiv seleksjonsverdi av en prosess som nesten ikke kan slå feil, men som opptrer svært sjelden, og en annen som er atskillig mer usikker, men som vil tre i funksjon i omtrent alle relevante situasjoner. Dersom man vil kalle disse prosessene erkjennelsesprosesser - og jeg ser liten grunn til noe annetgif - viser dette at ikke bare kan erkjennelse forekomme hos andre dyr; det er også særdeles urimelig å anta at det ikke forekommer. Fordelen med symbolbehandling, som antas å være menneskets domene, er at man her kan benytte de samme prosessene i en rekke forskjellige situasjoner. For at korrektheten i oppfatningene skal være garantert, kreves imidlertid `input' fra pålitelige kilder.

Ser en nærmere på dette, finner en at det (som jeg har antydet) må være omverden, og ikke omgivelsene, man får erkjennelse av: Det gir ingen fordeler å kjenne alskens irrelevante faktorer i omgivelsene, kanskje tvert imot, fordi det tar oppmerksomheten bort fra viktigere ting. Og de relevante faktorer i omgivelsene utgjør nettopp omverden.

Da kan man protestere: Da kan det ikke dreie seg om virkelig erkjennelse likevel! Kjennetegnet på virkelig erkjennelse er jo at den er objektiv, at det er erkjennelse av den samme, objektive verden uavhengig av subjektet; en har først virkelig erkjennelse når en har abstrahert fra sin egen, kontingente posisjon. Til dette kan en spørre retorisk: Er virkelig vår menneskelige erkjennelse så objektiv? - eller er det den menneskelige omverden vi erkjenner?

Dette kan vi la passere i stillhet, og heller konsentrere oss om hovedfeilen med innvendingen, nemlig at den (i likhet med fysikalismen og behaviorismen) forveksler det virkelige med det objektive. Kravet til erkjennelse må være at det er en erkjennelse av en virkelig verden, ikke at den er fullstendig objektiv. Feilen med det egosentriske standpunktet er ikke dets subjektivitet rett og slett, men at en tror at verden fortoner seg for alle slik den fortoner seg for meg - eller at bare min synsvinkel åpenbarer den virkelige verden. Det aspektet av verden som jeg ser, er virkelig, men det er ikke det eneste. Selv om omverden varierer fra dyr til dyr, blir den ikke mindre virkelig.

Men når jeg tar dette standpunktet, havner jeg ikke da i en form for relativisme, som i siste instans gjør det umulig å snakke om sannhet og virkelighet, fordi det ikke fins noen felles virkelighet? Nei, det står fast at selv om det er forskjellige omverdener for hvert dyr, er det de samme tingene som inngår i alle omverdnene. Bl.a. er et dyr gjerne en del av flere andre dyrs omverden, der det kan inngå som trussel, vern, mat, landskap, ting osv. Men det er det samme dyret som har alle disse rollene. De faktorer som inngår i de forskjellige omverdener, er alle like virkelige aspekter ved tingene eller forholdene i verden. Og fra et biologisk synspunkt er det klart at det ikke kan være snakk om verken noen idealisme eller relativisme av typen `Det ene er like bra som det andre': Omverden er for det enkelte dyr en knallhard realitet, som man rett og slett må forholde seg til. Men siden forskjellige dyr har forskjellige økologiske nisjer og forskjellig utrustning, vil også disse knallharde realitetene variere.

Hovedpoenget er at vi må ta på alvor det som fungerer som realiteter for dyret, hva som er relevant for det, heller enn å falle inn i hva Arne Næss [33, § 16,] kaller `labyrinterkjennelsesteori': At vi bestemmer hva det er dyret bør forholde seg til (som rotter i en labyrint) og dømmer erkjennelsen eller atferden som adekvat eller inadekvat ut fra vår omverden (som om vi var en form for allvitende, altomfattende subjekter), og ikke ut fra hva som er reelt for dyret. Det som er irrelevant, kan ikke være sant eller usant. Vår omverden (som vi har en tendens til å se som `objektiv') omfatter fenomener som ikke inngår i f.eks. flaggermusens, og dens omverden omfatter fenomener som ikke inngår i vår: Sonariske egenskaper er like virkelige som farger, men de eksisterer ikke for oss.

Men kan man ikke likevel snakke om en objektiv erkjennelse hevet over alle de spesifikke livsverdener som et høyere nivå, og som noe menneskelig, vitenskapelig erkjennelse i hvert fall nærmer seg? Og forutsetter jeg ikke en objektiv realitet når jeg snakker om omgivelsene? Tja. Omgivelsene tror jeg best bør forstås som innbegrepet av alle mulige perspektiver eller omverdener, og vil dermed omfatte en uendelighet av aspekter. Våre omverdener vil omfatte mer eller mindre av omgivelsene, men omgivelsene selv vil ikke kunne fanges inn av noen mulig erfaring. Derimot kan omgivelsene anses som et nødvendig grensebegrep, eller - i kantianske termer - som en regulativ idé.

Går en til den motsatte ytterlighet, til den vitenskapelige erkjennelse som vil abstrahere fra enhver synsvinkel, finner en at dette begrepet om objektivitet ikke kan være til noen hjelp i biologisk orienterte undersøkelser, og heller ikke kan bli annet enn et grensebegrep: Den fullstendige fysikalisme, som dette impliserer, har ingen plass for organismen som noen naturlig enhet, eller for noen andre naturlige enheter, og det erkjennende subjektet oppløser seg dermed sammen med hele den kjente verden. Arthur Eddington har en beskrivelse av dette [10, innledning,]:

`In the world of physics we watch a shadowgraph performance of familiar life. The shadow of my elbow rests on the shadow table as the shadow ink flows over the shadow paper ... The frank realisation that physical science is concerned with a world of shadows is one of the most important of recent advances.'


next up previous
Next: Kategorisering Up: Erkjennelse Previous: Erkjennelse



Jon Ivar Skullerud
Tue May 23 14:15:42 BST 1995