next up previous
Next: Intelligens og hierarki Up: Erkjennelse Previous: Livsverdenerkjennelse og

Kategorisering

Hos de enkleste livsformer består omverden av et lite antall faktorer, med en en-til-en-korrespondanse mellom stimulus (faktor i sanseverden) og reaksjon. Hvert fenomen i omverden har altså sin bestemte signifikans, i form av én bestemt reaksjon som igjen definerer fenomenet: To fenomener med samme signifikans i ett henseende er det samme fenomenet. Eller sagt på en annen måte: Fenomenene er entydig bestemt av én `egenskap' (ett tegn). Man kan forsåvidt også ha tilfeller av fullstendig separate kjeder av reflekser, hvor samme gjenstand behandles ut fra to distinkte stimuli som fører til to distinkte reaksjoner på gjenstanden (slik at den ene hånden ikke vet hva den andre gjør), men her er dyrets atferd og erkjennelse åpenbart ikke koordinert.

I og med internaliseringen av erkjennelsen blir den direkte forbindelsen mellom stimulus og respons brutt. Informasjonen fra sanseorganer blir nå bearbeidet og organisert etter skjemata som representerer viktige situasjonstyper eller forhold og reaksjonsmønstre - hvor hvert skjema kan sammenfatte informasjon fra flere sansekilder og gi opphav til en koordinert bevegelse. Allerede her ligger en kime til kategorisering eller ordning av omverden i stabile, generelle, meningsfylte mønstre.

Men fremdeles er det et langt stykke frem dit. En forsøksvis utgreiing av hva kategorisering innebærer, kan belyse dette. For det første innebærer det at man erkjenner at to forskjellige fenomener eller forhold likevel tilhører samme kategori - man må altså ikke bare assimilere og sammenfatte informasjon i henhold til ett skjema, men sammenfatte den på flere måter, slik at både forskjeller og likheter kommer frem. En fisk vil sannsynligvis se en stor gjenstand i bevegelse (eller et tilsvarende elektromagnetisk felt) som en trussel og reagere ved å flykte eller gjemme seg, mens mindre gjenstander er mulig mat - men kan den skjelne mellom de store gjenstandene og se dem som noe mer enn bare en trussel? Vil den, samtidig som den fastholder trusselbildet, kunne ta hensyn til andre trekk ved gjenstanden eller situasjonen som muligens kunne være av betydning, eller vil all tilgjengelig informasjon bli `oppslukt' i trusselskjemaet? Dette vil forutsette en form for gjenstandsbevissthet, hvor man på et vis foretar to skjematiseringer: Den ene angir hva som skal telle som gjenstander og andre forhold som man er oppmerksom på, mens den andre kategoriserer disse gjenstander og forhold, og plasserer dem inn i signifikante livsmønstre. Dette er ingen to-trinnsprosess, men en parallellprosess, ettersom faktorer som man slett ikke er bevisst oppmerksom på, kan være relevante for kategoriseringen.

For det andre er kategorisering i egentlig forstand en aktivitet hvor situasjonen eller gjenstanden får en mening som riktignok er en forlengelse av de primitive skjematas umiddelbare handlingssignifikans, men som likevel er delvis løsrevet fra denne.gif Subjektet har atskillig `kontroll' over sine kategorier - de dannes uten at det automatisk følger noen (mer eller mindre) stereotyp handling, og de kan ha flere `bruksmåter' - ikke bare de(n) primære. Dette ser man i laboratorieforsøk, hvor kategorier kan dannes, opptre og anvendes selv om den naturlige sammenhengen er nesten helt fraværende. Knyttet til dette er også evnen til å danne kategorier som knappest har noen plass i det naturlige liv.

Jeg legger vekt på dette blant annet for å fremheve slektskapet mellom kategorier (i denne forstand) og våre begreper, som kan ses på som verbaliserte kategorier. Det viser seg også at kategorisering, slik forstått, er en forholdsvis avansert erkjennelsesprosess, som ikke later til å forekomme hos fisker og virvelløse dyr. Mange av disse har derimot evnen til diskriminering - å skille mellom bestemte gjenstander, egenskaper og situasjoner. Dette er et tegn på at omverden oppfattes `teoretisk' som bestående av gjenstander og situasjoner, og ikke bare gjennom primitive skjemata som trusler, mat osv.

Kategoridannelse innebærer et kvalitativt sprang i forhold til diskriminering ved at man blir i stand til å assimilere situasjoner, forhold og gjenstander man tidligere ikke har støtt på, til en kategori man er i besittelse av, og således generelt beherske skillet mellom det som tilhører og det som ikke tilhører denne kategorien, mens man ved diskriminering bare kunne skille mellom de enkelte konkrete tilfelle hver for seg - og man har en begrenset evne til samtidig å huske et større antall slike skiller (se [45]). Et eksempel som illustrerer dette godt, er et sett av forsøk der duer ble vist lysbilder av trær, personer, vann mm. ([19]; se også [45,39]). Etter å ha blitt vist noen bilder hvor de f.eks. ble lært at de skulle hakke på bildene med trær, ville de hakke på alle bilder med trær, også bilder de aldri før hadde sett. Tatt i betraktning både dette, det store antall (flere hundre) bilder som ble brukt og den store variasjonen i bildene (f.eks. viste tre-bildene mange slag trær, og både hele trær og utsnitt), virker det fullstendig urimelig å anta at duene lærte å skille mellom bilde A og bilde B, bilde A og bilde C, bilde D og bilde C, osv. - eller at de skilte på bestemte egenskaper (stimuli) ved bildene. Evnen til å gjenkjenne et tre som et tre bunnet heller ikke i noen manglende evne til å skille mellom forskjellige trær (eller bilder av trær) - de kunne lære forskjellige typer diskrimineringer og kategorisere på ulike måter.

Det kan være nyttig å skille mellom naturlige og tilegnede kategorier. De naturlige kategoriene er slike som har umiddelbar betydning eller er viktige i dyrets omverden - slike som det er viktig for dyrets funksjon eller overlevelse at det behersker, og som det derfor vil være genetisk disponert til å lære eller beherske. I tillegg til disse, kan dyrene tilegne seg kategorier som kan komme til nytte i forskjellige situasjoner, og som gjør dem egnet til å tilpasse seg forskjellige livsmiljøer. I forsøket ovenfor er trær og vann typiske eksempler på naturlige kategorier - disse brukte duene meget kort tid på å lære seg å reagere korrekt på, og de hadde en svært omfattende og presis beherskelse av dem: Såvel vanndråper som hav ble kategorisert som vann, mens de skilte mellom selleristenger og trær. Gitt noe mer tid, kunne de identifisere et individuelt menneske, eller skille bokstaven A i forskjellig trykk fra tallet 2.

Man kan anta at de naturlige kategoriene fremkommer fra medfødte eller utviklede `oppkoblinger' av nervesystemet (`ferdigproduserte' transformasjoner av `data'). Det er i tillegg muligheter for å kunne lære seg nye måter å organisere erfaringen på, ved at nye `oppkoblinger' utvikles. Denne kategoriseringen vil være en implisitt ferdighet, som ikke kan formuleres i eksplisitte regler for symbolbehandling eller `defineres' ved et sett av kjennetegn. De føringer som finnes på denne læringen, slik som mulige `dimensjoner' erfaringen kan organiseres etter, vil gjerne være av ganske generell art.

Kategoriene kan være av forskjellige typer. Hos duene har vi sett klassifiseringskategorier, i form av generelle klasser av gjenstander (trær, vann) eller individer (én person). Naturlige kategorier for partikularia har gjerne sin bakgrunn i to forhold: Fordelene med en god geografisk og topografisk kunnskap fører til at en vil kunne gjenkjenne enkeltting, som trær, elver, hauger osv., mens nødvendigheten av å holde rede på sosiale strukturer og roller gjør at en vil gjenkjenne individer, særlig i sin egen flokk. Mer kompliserte klassifiseringskategorier som relaterer til egenskaper eller situasjoner kan også finnes. En annen viktig type kategorier er relasjoner, slik som `større enn / mindre enn' eller `likhet / forskjellighet'. Disse har man så langt bare kunnet påvise klart hos primater [45].



next up previous
Next: Intelligens og hierarki Up: Erkjennelse Previous: Livsverdenerkjennelse og



Jon Ivar Skullerud
Tue May 23 14:15:42 BST 1995