Intelligens og hierarki

Er det mulig å konstruere et hierarki av erkjennelsesevner? Er det mulig å rangere de ulike dyrearter, og si at det ene dyret er mer intelligent enn det andre? Er det mulig å finne noen klar definisjon, klare kriterier eller et entydig mål for intelligens, som gjør en slik rangering mulig, og som ikke bare virker til å bekrefte konklusjoner som er trukket på forhånd angående rangeringen?

Noen vil svare benektende på disse spørsmålene. De vil henvise til at hvert dyr har sin unike økologiske nisje og omverden, hvor det alene er fullstendig hjemme. Ingen andre dyr kan fungere bedre i denne økologiske nisjen. Således sier Uexküll [47, s.4,]: `Ein Pferd [würde] die Rolle eines Regenwurms nur sehr unvollkommen ausfüllen.' Definerer man så biologisk intelligens ut fra dyrets funksjon i sin omverden eller økologiske nisje, faller konklusjonen naturlig ut: Hvert dyr er det smarteste.

Dette får ytterligere plausibilitet ved å se på karakteren til den evolusjonsprosessen som har frembragt alle de forskjellige artene: Det naturlige utvalg virker likt på alle fylogenetiske retninger mot å frembringe mer veltilpassede varianter, og der det skjer en forgrening, er det fordi begge varianter er veltilpassede på hver sin måte. Alle nålevende arter kan således betraktes som evolusjonens ypperste produkter. Det fins ingen evolusjonær stige.

Alminnelig sunt vett tilsier imidlertid en annen konklusjon: Noen dyr er smartere enn andre; det fins dumme dyr: Meitemarken er dummere enn fisken, som er dummere enn hunden, som igjen er mindre smart enn sjimpansen, som på sin side ikke har så store evner som mennesket. Er denne oppfatningen bare et utslag av antroposentrisme, av at vi ukritisk anvender våre egne standarder på andre dyr? Vi kan da virkelig ikke ta så fullstendig feil i våre vurderinger?

Begge argumentene rører ved noe vesentlig. Jeg tror ikke det er mulig å sette opp noen enkel, entydig rangstige - så enkel og endimensjonal er verden rett og slett ikke. Enda mindre er det mulig å gi noe måltall - problemene med å enes om et passende mål på intelligens hos mennesker skulle være overbevisende nok argumenter mot dette. Erfaringene fra menneskelige forhold viser også at forutinntatthet i definisjonene er en svært reell mulighet - IQ-tester har hatt en påfallende tendens til å favorisere hvite middelklassemenn. (Og hvem har laget testene?) Vi må innse at det finnes et mangfold av erkjennelsesevner og et enda større mangfold av forhold som må mestres.

At det er store kvalitative variasjoner i artenes evner, betyr imidlertid ikke at det er umulig å sammenligne dem på en generell og omtrentlig måte, så lenge man ikke trekker bastante konklusjoner fra disse sammenligningene. Arter kan være generelt smartere eller dummere (eller omtrent like smarte), selv om de har hver sine spesialiteter - og spesielt følger det ikke at et dyr er mer verdt fordi om det er smartere. Det er også problematisk å knytte intelligens så nært til funksjonsevne som begrepet om biologisk intelligens vil gjøre, siden denne funksjonsevnen gjerne er rent genetisk bestemt - og man knytter jo som regel erkjennelse og intelligens til bevisst tenking.

Det er dog feil å hevde at genetiske faktorer ikke kan bidra til erkjennelse og intelligens. For eksempel bidrar et velutviklet og pålitelig sanseapparat relativt til de krav omverden stiller til å øke erkjennelsesevnen, og organiseringen av erfaringen er også delvis genetisk bestemt, bl.a. ved retningslinjer for forming av kategorier. Imidlertid må også det ikke-bevisste ende opp i eller bidra til det bevisste dersom det skal ha mening å snakke om erkjennelse - en fullstendig ubevisst erkjennelse er i hvert fall ikke det jeg i første rekke er interessert i her.

Ett utgangspunkt for en generell rangering er at en rikere og mer variert erkjennelse er i det store og hele en bedre erkjennelse. Det er naturligvis ikke snakk om bare mengden av `data' man kan absorbere, men også at man kan ha mange slags erfaringer og organisere erfaringen på en rekke ulike måter. Dette har et biologisk poeng: Gjennom et mangfold av erkjennelsesevner blir dyret i stand til å fungere under en rekke forskjellige forhold. Men stadig kan dette mangfoldet være realisert på en rekke ulike måter hos forskjellige dyr.

Harry J. Jerison [21,23] har en teori om intelligens som kan ses som en konkretisering av dette. Han opererer faktisk ikke bare med en rangering, men med et mål på intelligens, nemlig encephaliseringskoeffisienten EQ - som er forholdet mellom størrelsen på den del av hjernen som ikke brukes til kontroll av grunnleggende kroppsfunksjoner, og kroppsstørrelse. Dette målet er åpenbart nært knyttet til evnen til å behandle informasjon, og gir dessuten en fenotypisk uttrykk for intelligens. Man må naturligvis ta målet bare som en omtrentlig pekepinn. Det som er interessant, er at nettopp denne formen for rangering medfører at det kan eller må finnes svært mange forskjellige former for intelligens - informasjonen fra omverden kan behandles på svært mange forskjellige måter. Sagt på en annen måte: Forskjellige arter kan oppfatte og strukturere sin omverden på svært ulike vis; de kan skape radikalt forskjellige modeller av omverden - eller: De kan konstruere fullstendig forskjellige eller til og med usammenlignbare livsverdener.

Et eksempel på dette er forholdet mellom mennesker og delfiner, som har omtrent samme EQ. Menneskets livsverden er utpreget språklig - vi ikke bare kommuniserer, men også strukturerer verden i stor grad gjennom språket. Nå kan delfinen strukturere verden på fullstendig forskjellige måter. Men uansett om de har noen språklige evner eller ikke, har de en like god erkjennelse som oss, selv om vi kanskje aldri kan forstå dem.

I tradisjonell, eksperimentell psykologi er som regel intelligens definitorisk knyttet til læringsevne, inkludert problemløsing. (Dette er naturligvis fordi læring er lett å kontrollere eksperimentelt.) Dette tar vare på idéen om at intelligens og mer velutviklede erkjennelsesevner har å gjøre med økt fleksibilitet og evne til å tilpasse seg varierende forhold. Begrepet frikobles imidlertid delvis fra erkjennelse, og er heller ikke nødvendig knyttet til bevissthet: I hvert fall de enkleste læringsmekanismer krever ingen bevissthet overhodet.

Læringsteorien kan likevel kaste lys over problemet med å klassifisere dyrs erkjennelsesevner. Spesielt gjelder dette når studiet av læring avdekker forskjellige måter å organisere erfaringen på. Man kan da konstruere et hierarki av erkjennelsesevner fra den enkleste skjematisering knyttet til motoriske reflekser til innsiktsfull, reflekterende problemløsning. Duenes evne til kategorisering er et trinn i dette, likeså læringen ved innsikt hos Köhlers aper. Man kan også få en viss kjennskap til de biologiske begrensninger og kontekster læringen kan foregå innenfor, og altså det som ikke kan ordnes hierarkisk. Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette her.

Det er mulig å utvide læringsteorien, slik at også selve evolusjonen fremstår som en form for læring - og biologisk intelligens får igjen status som `ekte' erkjennelse. Dette er motivert av de klare strukturelle likhetene mellom evolusjon og læring (og kulturell utvikling), som allerede Spencer og James bemerket. H.C.Plotkin [35,36] har utarbeidet en slik modell, hvor læringen eller evolusjonen foregår på fire nivåer:\ genetisk, ontogenetisk, individuelt kognitivt og sosiokulturelt. Det første nivået er den vanlige Darwinske evolusjonen, mens omtrent hele den tradisjonelle læringsteorien opererer på det tredje nivået. Gjennom prosessene på disse fire nivåene tilegner organismene seg kunnskap om sin omverden eller sitt miljø som kan brukes til å hanskes med livets problemer. Jerisons modell kan også innkorporeres her - særlig som et samspill mellom det første og det tredje nivået.

De høyere nivåene har fordelen av å kunne holde følge med raskere forandringer i miljøet, mens de lavere nivåene, særlig det genetiske, er langt mer pålitelige og mindre energikrevende. De lavere nivåene danner også det grunnlaget som de høyere arbeider ut fra - det er altså den genetisk bestemte omverden som er det mest fundamentale.