Hva kan vi vite om dyrs mentale liv?

Selv om man aksepterer at andre dyr har mentale tilstander (og at det gir mening å snakke om dette), gjenstår fremdeles spørsmålet: Hva kan vi vite om dem? Kan vi aldri vite `What it is like to be a bat'?

Jeg mener at vi er i stand til å få ganske mye kunnskap om andre dyrs mentale liv, og at våre alminnelige oppfatninger på dette området i stor utstrekning er korrekte. Dette betyr ikke at de ikke er beheftet med en god del feil og antropomorfismer, men dette er avvik heller enn fundamentale svakheter.

En alminnelig innvending mot muligheten for å kunne si noe om andre dyrs mentale liv er at vi ikke kan spørre dem. Denne innvendingen underforstår et bilde av det mentale som hendelser i en annen, skjult verden, som vi bare kan nå gjennom til via språket. Dette synet fører imidlertid til store problemer også for våre muligheter til å kunne vite noe om andre menneskers mentale liv.

Gilbert Ryle argumenterer i The Concept of Mind [43] for at vår kunnskap om våre medmenneskers sinnsliv for en stor del er ervervet ved direkte observasjon av deres atferd, uten at det er nødvendig verken med inkvisitoriske spørsmål eller slutninger til skjulte årsaker. Og selv i de tilfeller der vi kan spørre, behøver ikke dette å gi noe mer pålitelig informasjon enn oppførselen ellers gir: Dersom en person er sur, ser vi det på ham - på ansiktsuttrykket, måten han beveger seg på, tonefallet når han snakker, reaksjonene på hva andre gjør. Men det kan godt hende at han ikke er klar over dette selv, at han vil benekte (med en sur mine) at han er sur (hvorpå vi vil kreve en forklaring på hvorfor han oppfører seg slik), eller at vårt spørsmål `Er du sur?' tjener som en opplysning fra oss til ham om at han er sur. I tillegg er vår evne til å få opplysninger ved å stille spørsmål avhengig av at vi har lært ordenes betydning ved å knytte dem til ytre atferd eller andre kriterier.

Men når vi kan lære våre medmennesker å kjenne ved å studere og tolke deres atferd, hvorfor skulle det samme være umulig overfor andre dyr? Vi kan naturligvis ikke automatisk assimilere andre dyrs atferd til vår egen, men vi har heller intet grunnlag for å hevde at den samme atferden (ytre sett) skulle være uttrykk for radikalt forskjellige prosesser hos f.eks. et menneske og en løve eller en sjimpanse. (Og mange ville ikke hatt store kvaler med å svelge at det er den samme prosessen det dreier seg om hos løven og sjimpansen.)

Mer spesifikt kan en si at når et atferdstrekk eller en reaksjon hos et dyr har omtrent samme (primære) funksjon i dyrets liv som det tilsvarende atferdstrekket hos mennesker, og de dessuten hviler på den samme anatomiske og fysiologiske basis (og har en felles utviklingshistorie), er de to atferdstrekkene uttrykk for den samme mentale prosessen: Det finnes ingen grunn til å påstå noe annet. Det finnes ganske mange slike mentale prosesser som er utbredt over store deler av dyreverden eller pattedyrverden, slik som persepsjon, frykt, sult, tørst og diverse tilfredsstillelser. Eller for å bruke Wittgensteins eksempel [50, § 647,]: `What is the natural expression of an intention? -Look at a cat when it stalks a bird; or a beast when it wants to escape.' Omsorg for barn er ytterligere et eksempel, som har stor betydning for altruisme.

For å ta et eksempel som burde være nokså ukontroversielt: For et dyr med (omtrent) samme fargesyn som mennesket, vil fargene være de samme som de er for oss. å hevde at fargene kan se annerledes ut, at de kan oppfattes som noe annet enn det vi forstår som farger, eller at fargepersepsjonen kan være en rent fysiologisk prosess uten noen subjektiv, opplevelsesmessig komponent, fører umiddelbart til at en konfronteres med eksakt de samme problemene i forhold til vår forståelse av andre mennesker. Men spørsmålet om `det som er rødt for meg kan være blått for deg' er et skinnspørsmål: Det er de samme tingene vi ser som røde eller blå, noe vi hver dag bekrefter i vår alminnelige kommunikasjon. Man kan heller ikke hevde at det er den språklige omgangen som gjør at vi kan se ting som røde eller blå (selv om den har en viss funksjon når det gjelder å trekke opp grenser mellom nabofarger) - hovedpoenget er at vi har fargesyn og at rødt og blått er egenskaper ved tingene. Dette gjelder like mye for andre dyr som kan reagere differensiert på rødt og blått.

Et mer kontroversielt eksempel er noe Jane Goodall skriver i sin siste bok [15]:

`I can imagine, to some extent, the pleasure of a female chimpanzee during the act of procreation. The feelings of her male partner are beyond my knowledge - as are those of the human male in the same context.'

Som vi ser her, finnes det tilfeller der det er vanskelig å avgjøre hvorvidt forholdene er såpass like at vi kan snakke om den samme sinnstilstanden eller mentale prosessen - eller avgjøre hva dette skulle bety. Dette er velkjent også fra mellommenneskelige forhold: Når kan jeg si `Jeg forstår deg', og når er dette bare en talemåte? Men her, som ellers, følger det ikke av eksistensen av grensetilfeller eller flytende grenser at det ikke finnes klare tilfeller på begge sider av grensen.

Det er problemer forbundet med funksjonell konvergens - at to arter eller utviklingslinjer som i utgangspunktet står langt fra hverandre, utvikler lignende organer eller atferdsmønstre fordi de lever under omtrent de samme forhold. Skal man her legge mest vekt på den like funksjonen eller på den forskjellige utviklingshistorien? Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse viktige og komplekse problemene her.

Som han klart uttrykker, er det ikke tilfeldig at Thomas Nagel [31] velger nettopp flaggermusen som eksempel på et dyr vi ikke kan ha forhåpninger om å forstå: Her er de kriteriene jeg satte opp ovenfor ikke oppfylt. Flaggermusen orienterer seg i verden først og fremst ved hjelp av ekkolokalisering (ultralyd), et sanseapparat som vi fullstendig mangler. Vi kan altså ikke identifisere dens sanseverden med vår, og heller ikke konstruere den ved bare å trekke fra noe fra vår verden - den blir helt fremmed for oss, argumenterer Nagel. Men ikke alle dyrs verdener vil være like fremmede for oss - i noen tilfeller kan vi `trekke fra', modifisere eller tenke oss at vi `legger til' noe i forhold til vår verden.

Kathleen Akins [1] mener at en fremtidig neuroscience kan tenkes å gi oss svar på Nagels spørsmål. Hun begrunner dette med å henvise til hvordan vitenskapen kan lære oss ting om vår egen oppfatning av verden som vi på forhånd ikke var klar over, og korrigere feilaktige oppfatninger av oss selv. Et eksempel på dette er at den dominerende posisjonen synet har i vårt sanseapparat har fått oss til å overføre ett trekk ved vårt syn - fokuseringen på én ting av gangen - til hele vårt sjelsliv, slik at vi tror vi kan ha bare én tanke av gangen. Dette bygger imidlertid på kontingente trekk ved øyets anatomi. En del rovfugler har øyne som er konstruert slik at de kan holde øye med to eller flere områder samtidig (de har to områder på netthinnen med stor tetthet av reseptorer, mens vi har bare ett). Når vi vet dette, kan vi lettere se at vi selv kan være oppmerksomme overfor flere forhold samtidig, i tillegg til at vi lettere kan forstå hvordan rovfuglene opplever verden (siden vi har kvittet oss med i hvert fall én fordom).

Problemet er: Vi kan finne (og delvis korrigere for) kontingente trekk ved vår egen erfaring, og finne ut mye om hvordan andre dyr organiserer sin erfaring - men hvor mye hjelper det oss til å se hvordan verden ter seg for rovfuglen og flaggermusen?

• Subjektivt og objektivt