Innledning

Formålet med denne oppgaven er tredelt: For det første håper jeg at den kan være et bidrag til en bedre forståelse av andre dyr, noe som også kan gi et grunnlag for en bedre behandling av dem: I stedet for å behandle dem på grunnlag av myter eller filosofiske og religiøse dogmer som konstaterer deres evneløshet og rent instrumentelle verdi, kan vi behandle dem med tilbørlig respekt ut fra hvordan de faktisk er og hvordan de faktisk erfarer verden.

For det andre ønsker jeg å bidra til en bedre selvforståelse for menneskets egen del. Det som gjelder for alle eller de fleste dyr, virveldyr eller pattedyr, gjelder automatisk for mennesket - altså kan vi ved å studere andre dyr lære mye om oss selv. Forhåpentligvis vil dette gi et mer realistisk menneskesyn ettersom vi finner ut at vi ikke er så umåtelig spesielle som vi gjerne ønsker å tro. Mange av de evner og egenskaper vi verdsetter høyest og gjerne har sett som spesifikt menneskelige - særlig slike som er knyttet til erkjennelse og moral - viser seg i stor utstrekning å hvile på et biologisk grunnlag som vi deler med andre dyr. Det er dette felles biologiske grunnlaget jeg vil fokusere mest på i oppgaven. Dermed kommer jeg i stor grad til å forbigå i stillhet de egenskaper som er spesifikt menneskelige, som (i særdeleshet) de som er knyttet til språkevnen. Dette er ikke å benekte at de eksisterer og er viktige, men de er atskillig mindre viktige enn det som gjerne har vært antatt.

Hovedvekten ligger altså på kontinuiteten mellom mennesket og resten av dyreriket. At det er en kontinuitet, ville være absurd å benekte, over hundre år etter at Darwins Origin of the Species og Descent of Man kom ut, men vi har hittil i alt for liten grad vært villige til å ta konsekvensen av dette.

Oppgaven kan også ses som en del av et større prosjekt med å rette opp et totalt forfeilet naturbegrep som har forpestet den vestlige verden i hvert fall fra 1600-tallet av. Jeg tenker her på forestillingen om naturen som partes extra partes, som noe rent ytre, passivt, uten noe vesen eller verdi i seg selv. Både ved å vise at de evnene hos oss selv som vi verdsetter høyt, i stor grad er naturlige, og ved å vise at (andre) dyr slett ikke er de tankeløse, instinktdrevne maskinene som tilhengere av Descartes og Kant gjerne vil ha det til, håper jeg å ha bidratt til et mer holdbart natursyn.

Jeg skal gå nærmere inn på vitenskapsteoretiske problemstillinger i avsnitt , men det er ett punkt jeg vil ta opp allerede her: Det kartesianske natursynet og dets avleggere har pleid å presentere seg som `vitenskapelig', og har koblet dette med en voldsom vekt på målbarhet eller presis beskrivelse og kontroll. I studiet av dyrs atferd har dette ført til det synet at den beste og mest pålitelige kunnskapen fås ved å fjerne dyrene helt fra deres naturlige livsmiljø og sperre dem inne i laboratorier hvor de presenteres for kunstige situasjoner. Blant de mest ortodokse har observasjoner av dyr i naturen blitt avvist som `anekdotisk evidens'. Det burde være åpenbart at man på den måten lærer lite eller ingenting om hvordan naturen egentlig er. Det er mer å ligne med mannen som lette etter nøkkelen sin under en lyktestolpe, og da han ble spurt om han trodde det var der han hadde mistet den, svarte han: `Nei, men det er mye bedre lys her.' Vil man lære naturen og dyrene å kjenne, gjøres dette best ved å studere dem i deres naturlige omgivelser - feltstudier, ikke laboratorieforsøk, må altså være den primære kilden til kunnskap. Man må også erkjenne at engangshendelser er like virkelige som det som gjentar seg mange ganger, og laboratorieforsøk har størst verdi der de fordreier dyrets naturlige livsverden minst mulig.

Når jeg, som en del av et mer adekvat natursyn, ønsker å rehabilitere kosmos-begrepet eller begrepet om en naturlig verdensorden (spesielt i avsnitt ), kan dette oppfattes som `panglossisk' eller idylliserende. Jeg påstår imidlertid ikke at alle forhold i naturen eller trekk ved de enkelte dyreslag er adaptive - tvert imot er det av stor betydning at det er disharmonier, og jeg kritiserer en adaptasjonistisk forklaring av generell altruisme - men i det store og hele er dyrene tilpasset sine omgivelser (og omvendt). Vesentlige forhold ved dyrenes atferd kan altså forstås på denne måten.

Jeg må imidlertid advare mot at jeg ikke er stringent vitenskapelig overalt, og noen avsnitt vil være temmelig spekulative. Jeg mener imidlertid at dette kan være fruktbart, all den tid jeg ikke gir meg ut for å ha noen endelige svar, men heller legger opp til en (mulig) diskusjon.

Man kunne kanskje vente at jeg begynte med en diskusjon av hvorvidt andre dyr har noe mentalt liv (tanker, forestillinger, håp, antakelser osv.) i det hele tatt. Til dette kan jeg svare med Hume [20, s.176,]:

`Next to the ridicule of denying an evident truth, is that of taking much pains to defend it; and no truth appears to me more evident, than that beasts are endow'd with thought and reason as well as men. The arguments are in this case so obvious, that they never escape the most stupid and ignorant.'