Bedrag eller simulering er aktivitet som gjennomføres for
å inngi falske forestillinger hos og derved villede en motpart.
Aktøren er altså bevisst eller innforstått med sin handling, dens
mening og rolle, og dens betydning for motparten,
men utfører den med et helt annet formål -
eller rettere sagt som et rent middel til et annet formål, nemlig å
få motparten til å opptre på en bestemt måte. Dermed skiller denne
oppførselen seg klart fra lek og symbolsk atferd, som utføres uten
baktanker.
Et ofte sitert eksempel på bedrag, er enkelte fugler som hekker på bakken, som simulerer en brukket vinge når rovfugler nærmer seg reiret [38,39]. På denne måten leder de rovfuglen vekk fra reiret, inntil de er i trygg avstand, og kan lette og fly vekk. Man behøver imidlertid ikke her å forutsette at den simulerende fuglen har noe kjennskap til rovfuglen som intensjonal aktør - det rimeligste er å anta at den vet at en slik atferd (som den kan eller ikke kan kjenne som skadesimulering) leder rovfuglen bort fra reiret. Ekte bedrag har man derimot god evidens for hos en del primater, bl.a.\ hos bavianhunner som omhyggelig sørger for at den dominante hannen ikke fatter mistanke når de parrer seg med yngre hanner [26]. Sikrere evidens på intensjonalitetsnivået kan man forsøke å få ved laboratorieforsøk [37] - disse vil imidlertid være plaget av den overforenklingen og stereotypiseringen som er svakheten ved alle laboratorieforsøk - eller ved `Sherlock Holmes-metoden' for innsamling av `anekdotisk evidens' som Dennett foreslår [9,38].
Bedragersk oppførsel gir åpenbart fordeler for overlevelse og reproduksjon - den som kan manipulere rivaler og fiender til å foreta inadekvate handlinger (eller la være å gjøre det rette), vinner klart en fordel for seg selv. Det som er spesielt interessant, er at dette fører til et slags våpenkappløp, hvor det på hver side blir utvalgt evner til hhv. å oppdage bedrag og skjule sine bedragerske intensjoner, og oppdage at motparten er i ferd med å oppdage ens bedrag. Det er grunn til å tro at denne mekanismen er en hoveddrivkraft i utviklingen av høyere ordens intensjonalitet og kompliserte sosiale forhold - som igjen krever stor intelligens til å mestre. Dette har, i samspill med forhold knyttet til altruisme, antakelig spilt en hovedrolle i utviklingen av menneskelig intelligens [46,3]. Nivået av intensjonalitet som en behersker vil variere med situasjonen - det finnes, som vi vet fra vårt eget tilfelle, ingen klar og entydig grense. Evnen til å skjule sine intensjoner vil, sammen med fordelene ved å kunne `prøve' alternative handlinger i hodet heller enn i virkeligheten, være vesentlig for internaliseringen av tenkingen, og dermed for etableringen av et selv.
Dersom denne redegjørelsen er korrekt, er det et sterkt argument for at solipsisme er umulig: En solipsistisk selvbevissthet vil være en form for 2. ordens intensjonalitet, men 2. ordens intensjonalitet blir utviklet for at en bedre kan forutsi og manipulere andre dyrs handlinger. Fordi `mentalisme' så åpenbart er adaptivt, er behavioristisk skepsis for lengst satt til side, og solipsistisk skepsis vil aldri kunne oppstå. Først når en har lært å kjenne andres antakelser og intensjoner, kan en se kritisk på sine egne; dette har liten adaptiv betydning på egen hånd.