Et viktig trekk ved denne omverden er at fenomenene på ingen måte vil være rent passive kvaliteter (som dyret registrerer) -- de vil fra første stund av være gjennomsyret av (praktisk) signifikans. Det er jo nettopp fordi de har signifikans at de kommer til å tilhøre omverden -- den oppstår ved en evolusjonær prosess hvor de dyr overlever som best er i stand til å skjelne mellom og reagere adekvat på de trekk i omgivelsene som er relevante for deres liv. Denne signifikansen er mest direkte hos de enkleste livsformene, hvor det omtrent til hvert trekk i omverden svarer en entydig handling. Etterhvert som man går til dyr med mer fleksible livsformer -- som er i stand til å operere under mer varierte eller forskjelligartede betingelser -- blir denne direkte forbindelsen mellom sansing og handling svekket, og erkjennelsen blir mer internalisert, samtidig som signifikansen går over fra å være umiddelbar mot å bli potensiell. Men den vil aldri forsvinne helt.
Jeg vil nå identifisere denne omverden, som kan konstrueres (mer eller mindre) objektivt ut fra studier av dyrets atferd og fysiologi, med dyrets livsverden (Lebenswelt), slik dyret selv erfarer og lever i den som et nettverk av forventningsstrukturer, signifikante mønstre og gjenstander man forholder seg til. Det er helt riktig, som Merleau-Ponty fremhever sterkt, at man aldri kan komme frem til den erfarte livsverden ved å se på irritasjonen i de sensoriske nervecellene -- men så gir heller ikke dette oss særlig mye kunnskap om omverden. I begge tilfelle er det det helhetlige forhold til omgivelsene som er avgjørende. Jeg mener derfor det er et godt grunnlag for å si at livsverden og omverden er essensielt det samme, sett fra henholdsvis det subjektive og det objektive standpunktet. Dette forutsetter at dyrets forhold til sin omverden i utstrakt grad er internalisert og at nettverket er tilstrekkelig komplekst. Uexküll selv går i [48] langt i retning av å se omverden som en subjektiv erfaringsverden.
Dersom man i stedet for (som Uexküll) å definere omverden som de forhold som dyret faktisk reagerer på og arbeider mot, definerer den som det som har innvirkning på eller betydning for dyrets liv, vil livsverden og omverden imidlertid bli to forskjellige ting. Dette begrepet om omverden er erkjennelsesteoretisk noe mer interessant, ettersom det gjør det mulig å snakke om mer eller mindre adekvat erkjennelse av omverden -- samtidig som vi holder fast ved fokuseringen på hva som er relevant for dyret.
Det fremgår av denne fremstillingen at de aller fleste mentale tilstander vil være intensjonale -- de er primært rettet mot subjektets omverden. Det er jo den måten man fungerer på i sin omverden som er utgangspunktet for all mental aktivitet, som har som siktemål adekvate handlinger i en omverden som er adekvat oppfattet. Det er åpenbart at dette kun gir mening dersom de mentale tilstandene oppleves som direkte knyttet til den ytre verden uten noe om og men, dvs. at en ikke opplever mentale tilstander (som sådanne), men forholder seg til verden gjennom dem. Også primært ikke-intensjonale tilstander fungerer innenfor en ramme som forutsetter intensjonalitet, spesielt som handlingsdisposisjoner -- smerte, f.eks., er er signal om at en bør trekke seg unna eller ta det med ro, mens sult er et signal om at en bør finne noe å spise. Som jeg sa ovenfor, fins det ikke nøytrale, isolerte fornemmelser eller kvaliteter -- de er alle innvevd i et nettverk av signifikanser.
Hvordan er det så mulig å ha adekvat erkjennelse av omverden eller omgivelsene? Som en innledende bemerkning må det være tillatt å peke på noe opplagt: Evne til adekvat erkjennelse av de relevante trekk i omgivelsene har sterkt positiv seleksjonsverdi (gir en klar fordel i `kampen for tilværelsen'), mens inadekvat erkjennelse vil ha tilsvarende negativ seleksjonsverdi. Dermed vil evolusjonen frembringe prosesser som på en pålitelig måte genererer korrekte oppfatninger om dyrets (subjektets) omverden.
Det er klart at det eneste som teller for seleksjonsverdien er påliteligheten i frembringelsen og korrektheten i oppfatningene -- pålitelighet inkluderer her både at prosessen på et pålitelig vis frembringer korrekte oppfatninger når den opptrer, og at den opptrer såpass regelmessig at den kan regnes med. Avveiningen mellom disse to kriteriene vil variere -- det er uklart hva som vil ha størst positiv seleksjonsverdi av en prosess som nesten ikke kan slå feil, men som opptrer svært sjelden, og en annen som er atskillig mer usikker, men som vil tre i funksjon i omtrent alle relevante situasjoner. Dersom man vil kalle disse prosessene erkjennelsesprosesser -- og jeg ser liten grunn til noe annet11 -- viser dette at ikke bare kan erkjennelse forekomme hos andre dyr; det er også særdeles urimelig å anta at det ikke forekommer. Fordelen med symbolbehandling, som antas å være menneskets domene, er at man her kan benytte de samme prosessene i en rekke forskjellige situasjoner. For at korrektheten i oppfatningene skal være garantert, kreves imidlertid `input' fra pålitelige kilder.
Ser en nærmere på dette, finner en at det (som jeg har antydet) må være omverden, og ikke omgivelsene, man får erkjennelse av: Det gir ingen fordeler å kjenne alskens irrelevante faktorer i omgivelsene, kanskje tvert imot, fordi det tar oppmerksomheten bort fra viktigere ting. Og de relevante faktorer i omgivelsene utgjør nettopp omverden.
Da kan man protestere: Da kan det ikke dreie seg om virkelig erkjennelse likevel! Kjennetegnet på virkelig erkjennelse er jo at den er objektiv, at det er erkjennelse av den samme, objektive verden uavhengig av subjektet; en har først virkelig erkjennelse når en har abstrahert fra sin egen, kontingente posisjon. Til dette kan en spørre retorisk: Er virkelig vår menneskelige erkjennelse så objektiv? -- eller er det den menneskelige omverden vi erkjenner?
Dette kan vi la passere i stillhet, og heller konsentrere oss om hovedfeilen med innvendingen, nemlig at den (i likhet med fysikalismen og behaviorismen) forveksler det virkelige med det objektive. Kravet til erkjennelse må være at det er en erkjennelse av en virkelig verden, ikke at den er fullstendig objektiv. Feilen med det egosentriske standpunktet er ikke dets subjektivitet rett og slett, men at en tror at verden fortoner seg for alle slik den fortoner seg for meg -- eller at bare min synsvinkel åpenbarer den virkelige verden. Det aspektet av verden som jeg ser, er virkelig, men det er ikke det eneste. Selv om omverden varierer fra dyr til dyr, blir den ikke mindre virkelig.
Men når jeg tar dette standpunktet, havner jeg ikke da i en form for relativisme, som i siste instans gjør det umulig å snakke om sannhet og virkelighet, fordi det ikke fins noen felles virkelighet? Nei, det står fast at selv om det er forskjellige omverdener for hvert dyr, er det de samme tingene som inngår i alle omverdnene. Bl.a. er et dyr gjerne en del av flere andre dyrs omverden, der det kan inngå som trussel, vern, mat, landskap, ting osv. Men det er det samme dyret som har alle disse rollene. De faktorer som inngår i de forskjellige omverdener, er alle like virkelige aspekter ved tingene eller forholdene i verden. Og fra et biologisk synspunkt er det klart at det ikke kan være snakk om verken noen idealisme eller relativisme av typen `Det ene er like bra som det andre': Omverden er for det enkelte dyr en knallhard realitet, som man rett og slett må forholde seg til. Men siden forskjellige dyr har forskjellige økologiske nisjer og forskjellig utrustning, vil også disse knallharde realitetene variere.
Hovedpoenget er at vi må ta på alvor det som fungerer som realiteter for dyret, hva som er relevant for det, heller enn å falle inn i hva Arne Næss [33, §16] kaller `labyrinterkjennelsesteori': At vi bestemmer hva det er dyret bør forholde seg til (som rotter i en labyrint) og dømmer erkjennelsen eller atferden som adekvat eller inadekvat ut fra vår omverden (som om vi var en form for allvitende, altomfattende subjekter), og ikke ut fra hva som er reelt for dyret. Det som er irrelevant, kan ikke være sant eller usant. Vår omverden (som vi har en tendens til å se som `objektiv') omfatter fenomener som ikke inngår i f.eks. flaggermusens, og dens omverden ommfatter fenomener som ikke inngår i vår: Sonariske egenskaper er like virkelige som farger, men de eksisterer ikke for oss.
Men kan man ikke likevel snakke om en objektiv erkjennelse hevet over alle de spesifikke livsverdener som et høyere nivå, og som noe menneskelig, vitenskapelig erkjennelse i hvert fall nærmer seg? Og forutsetter jeg ikke en objektiv realitet når jeg snakker om omgivelsene? Tja. Omgivelsene tror jeg best bør forstås som innbegrepet av alle mulige perspektiver eller omverdener, og vil dermed omfatte en uendelighet av aspekter. Våre omverdener vil omfatte mer eller mindre av omgivelsene, men omgivelsene selv vil ikke kunne fanges inn av noen mulig erfaring. Derimot kan omgivelsene anses som et nødvendig grensebegrep, eller -- i kantianske termer -- som en regulativ idé.
Går en til den motsatte ytterlighet, til den vitenskapelige erkjennelse som vil abstrahere fra enhver synsvinkel, finner en at dette begrepet om objektivitet ikke kan være til noen hjelp i biologisk orienterte undersøkelser, og heller ikke kan bli annet enn et grensebegrep: Den fullstendige fysikalisme, som dette impliserer, har ingen plass for organismen som noen naturlig enhet, eller for noen andre naturlige enheter, og det erkjennende subjektet oppløser seg dermed sammen med hele den kjente verden. Arthur Eddington har en beskrivelse av dette [10, innledning]:
`In the world of physics we watch a shadowgraph performance of familiar life. The shadow of my elbow rests on the shadow table as the shadow ink flows over the shadow paper ... The frank realisation that physical science is concerned with a world of shadows is one of the most important of recent advances.'
Hos de enkleste livsformer består omverden av et lite antall faktorer, med en en-til-en-korrespondanse mellom stimulus (faktor i sanseverden) og reaksjon. Hvert fenomen i omverden har altså sin bestemte signifikans, i form av én bestemt reaksjon som igjen definerer fenomenet: To fenomener med samme signifikans i ett henseende er det samme fenomenet. Eller sagt på en annen måte: Fenomenene er entydig bestemt av én `egenskap' (ett tegn). Man kan forsåvidt også ha tilfeller av fullstendig separate kjeder av reflekser, hvor samme gjenstand behandles ut fra to distinkte stimuli som fører til to distinkte reaksjoner på gjenstanden (slik at den ene hånden ikke vet hva den andre gjør), men her er dyrets atferd og erkjennelse åpenbart ikke koordinert.
I og med internaliseringen av erkjennelsen blir den direkte forbindelsen mellom stimulus og respons brutt. Informasjonen fra sanseorganer blir nå bearbeidet og organisert etter skjemata som representerer viktige situasjonstyper eller forhold og reaksjonsmønstre -- hvor hvert skjema kan sammenfatte informasjon fra flere sansekilder og gi opphav til en koordinert bevegelse. Allerede her ligger en kime til kategorisering eller ordning av omverden i stabile, generelle, meningsfylte mønstre.
Men fremdeles er det et langt stykke frem dit. En forsøksvis utgreiing av hva kategorisering innebærer, kan belyse dette. For det første innebærer det at man erkjenner at to forskjellige fenomener eller forhold likevel tilhører samme kategori -- man må altså ikke bare assimilere og sammenfatte informasjon i henhold til ett skjema, men sammenfatte den på flere måter, slik at både forskjeller og likheter kommer frem. En fisk vil sannsynligvis se en stor gjenstand i bevegelse (eller et tilsvarende elektromagnetisk felt) som en trussel og reagere ved å flykte eller gjemme seg, mens mindre gjenstander er mulig mat -- men kan den skjelne mellom de store gjenstandene og se dem som noe mer enn bare en trussel? Vil den, samtidig som den fastholder trusselbildet, kunne ta hensyn til andre trekk ved gjenstanden eller situasjonen som muligens kunne være av betydning, eller vil all tilgjengelig informasjon bli `oppslukt' i trusselskjemaet? Dette vil forutsette en form for gjenstandsbevissthet, hvor man på et vis foretar to skjematiseringer: Den ene angir hva som skal telle som gjenstander og andre forhold som man er oppmerksom på, mens den andre kategoriserer disse gjenstander og forhold, og plasserer dem inn i signifikante livsmønstre. Dette er ingen to-trinnsprosess, men en parallellprosess, ettersom faktorer som man slett ikke er bevisst oppmerksom på, kan være relevante for kategoriseringen.
For det andre er kategorisering i egentlig forstand en aktivitet hvor situasjonen eller gjenstanden får en mening som riktignok er en forlengelse av de primitive skjematas umiddelbare handlingssignifikans, men som likevel er delvis løsrevet fra denne.12 Subjektet har atskillig `kontroll' over sine kategorier -- de dannes uten at det automatisk følger noen (mer eller mindre) stereotyp handling, og de kan ha flere `bruksmåter' -- ikke bare de(n) primære. Dette ser man i laboratorieforsøk, hvor kategorier kan dannes, opptre og anvendes selv om den naturlige sammenhengen er nesten helt fraværende. Knyttet til dette er også evnen til å danne kategorier som knappest har noen plass i det naturlige liv.
Jeg legger vekt på dette blant annet for å fremheve slektskapet mellom kategorier (i denne forstand) og våre begreper, som kan ses på som verbaliserte kategorier. Det viser seg også at kategorisering, slik forstått, er en forholdsvis avansert erkjennelsesprosess, som ikke later til å forekomme hos fisker og virvelløse dyr. Mange av disse har derimot evnen til diskriminering -- å skille mellom bestemte gjenstander, egenskaper og situasjoner. Dette er et tegn på at omverden oppfattes `teoretisk' som bestående av gjenstander og situasjoner, og ikke bare gjennom primitive skjemata som trusler, mat osv.
Kategoridannelse innebærer et kvalitativt sprang i forhold til diskriminering ved at man blir i stand til å assimilere situasjoner, forhold og gjenstander man tidligere ikke har støtt på, til en kategori man er i besittelse av, og således generelt beherske skillet mellom det som tilhører og det som ikke tilhører denne kategorien, mens man ved diskriminering bare kunne skille mellom de enkelte konkrete tilfelle hver for seg -- og man har en begrenset evne til samtidig å huske et større antall slike skiller (se [45]). Et eksempel som illustrerer dette godt, er et sett av forsøk der duer ble vist lysbilder av trær, personer, vann mm. ([19]; se også [45,39]). Etter å ha blitt vist noen bilder hvor de f.eks. ble lært at de skulle hakke på bildene med trær, ville de hakke på alle bilder med trær, også bilder de aldri før hadde sett. Tatt i betraktning både dette, det store antall (flere hundre) bilder som ble brukt og den store variasjonen i bildene (f.eks. viste tre-bildene mange slag trær, og både hele trær og utsnitt), virker det fullstendig urimelig å anta at duene lærte å skille mellom bilde A og bilde B, bilde A og bilde C, bilde D og bilde C, osv. -- eller at de skilte på bestemte egenskaper (stimuli) ved bildene. Evnen til å gjenkjenne et tre som et tre bunnet heller ikke i noen manglende evne til å skille mellom forskjellige trær (eller bilder av trær) -- de kunne lære forskjellige typer diskrimineringer og kategorisere på ulike måter.
Det kan være nyttig å skille mellom naturlige og tilegnede kategorier. De naturlige kategoriene er slike som har umiddelbar betydning eller er viktige i dyrets omverden -- slike som det er viktig for dyrets funksjon eller overlevelse at det behersker, og som det derfor vil være genetisk disponert til å lære eller beherske. I tillegg til disse, kan dyrene tilegne seg kategorier som kan komme til nytte i forskjellige situasjoner, og som gjør dem egnet til å tilpasse seg forskjellige livsmiljøer. I forsøket ovenfor er trær og vann typiske eksempler på naturlige kategorier -- disse brukte duene meget kort tid på å lære seg å reagere korrekt på, og de hadde en svært omfattende og presis beherskelse av dem: Såvel vanndråper som hav ble kategorisert som vann, mens de skilte mellom selleristenger og trær. Gitt noe mer tid, kunne de identifisere et individuelt menneske, eller skille bokstaven A i forskjellig trykk fra tallet 2.
Man kan anta at de naturlige kategoriene fremkommer fra medfødte eller utviklede `oppkoblinger' av nervesystemet (`ferdigproduserte' transformasjoner av `data'). Det er i tillegg muligheter for å kunne lære seg nye måter å organisere erfaringen på, ved at nye `oppkoblinger' utvikles. Denne kategoriseringen vil være en implisitt ferdighet, som ikke kan formuleres i eksplisitte regler for symbolbehandling eller `defineres' ved et sett av kjennetegn. De føringer som finnes på denne læringen, slik som mulige `dimensjoner' erfaringen kan organiseres etter, vil gjerne være av ganske generell art.
Kategoriene kan være av forskjellige typer. Hos duene har vi sett klassifiseringskategorier, i form av generelle klasser av gjenstander (trær, vann) eller individer (én person). Naturlige kategorier for partikularia har gjerne sin bakgrunn i to forhold: Fordeleme med en god geografisk og topografisk kunnskap fører til at en vil kunne gjenkjenne enkeltting, som trær, elver, hauger osv., mens nødvendigheten av å holde rede på sosiale strukturer og roller gjør at en vil gjenkjenne individer, særlig i sin egen flokk. Mer kompliserte klassifiseringskategorier som relaterer til egenskaper eller situasjoer kan også finnes. En annen viktig type kategorier er relasjoner, slik som `større enn / mindre enn' eller `likhet / forskjellighet'. Disse har man så langt bare kunnet påvise klart hos primater [45].
Er det mulig å konstruere et hierarki av erkjennelsesevner? Er det mulig å rangere de ulike dyrearter, og si at det ene dyret er mer intelligent enn det andre? Er det mulig å finne noen klar definisjon, klare kriterier eller et entydig mål for intelligens, som gjør en slik rangering mulig, og som ikke bare virker til å bekrefte konklusjoner som er trukket på forhånd angående rangeringen?
Noen vil svare benektende på disse spørsmålene. De vil henvise til at hvert dyr har sin unike økologiske nisje og omverden, hvor det alene er fullstendig hjemme. Ingen andre dyr kan fungere bedre i denne økologiske nisjen. Således sier Uexküll [47, s.4]: `Ein Pferd [würde] die Rolle eines Regenwurms nur sehr unvollkommen ausfüllen.' Definerer man så biologisk intelligens ut fra dyrets funksjon i sin omverden eller økologiske nisje, faller konklusjonen naturlig ut: Hvert dyr er det smarteste.
Dette får ytterligere plausibilitet ved å se på karakteren til den evolusjonsprosessen som har frembragt alle de forskjellige artene: Det naturlige utvalg virker likt på alle fylogenetiske retninger mot å frembringe mer veltilpassede varianter, og der det skjer en forgrening, er det fordi begge varianter er veltilpassede på hver sin måte. Alle nålevende arter kan således betraktes som evolusjonens ypperste produkter. Det fins ingen evolusjonær stige.
Alminnelig sunt vett tilsier imidlertid en annen konklusjon: Noen dyr er smartere enn andre; det fins dumme dyr: Meitemarken er dummere enn fisken, som er dummere enn hunden, som igjen er mindre smart enn sjimpansen, som på sin side ikke har så store evner som mennesket. Er denne oppfatningen bare et utslag av antroposentrisme, av at vi ukritisk anvender våre egne standarder på andre dyr? Vi kan da virkelig ikke ta så fullstendig feil i våre vurderinger?
Begge argumentene rører ved noe vesentlig. Jeg tror ikke det er mulig å sette opp noen enkel, entydig rangstige -- så enkel og endimensjonal er verden rett og slett ikke. Enda mindre er det mulig å gi noe måltall -- problemene med å enes om et passende mål på intelligens hos mennesker skulle være overbevisende nok argumenter mot dette. Erfaringene fra menneskelige forhold viser også at forutinntatthet i definisjonene er en svært reell mulighet -- IQ-tester har hatt en påfallende tendens til å favorisere hvite middelklassemenn. (Og hvem har laget testene?) Vi må innse at det finnes et mangfold av erkjennelsesevner og et enda større mangfold av forhold som må mestres.
At det er store kvalitative variasjoner i artenes evner, betyr imidlertid ikke at det er umulig å sammenligne dem på en generell og omtrentlig måte, så lenge man ikke trekker bastante konklusjoner fra disse sammenligningene. Arter kan være generelt smartere eller dummere (eller omtrent like smarte), selv om de har hver sine spesialiteter -- og spesielt følger det ikke at et dyr er mer verdt fordi om det er smartere. Det er også problematisk å knytte intelligens så nært til funksjonsevne som begrepet om biologisk intelligens vil gjøre, siden denne funksjonsevnen gjerne er rent genetisk bestemt -- og man knytter jo som regel erkjennelse og intelligens til bevisst tenking.
Det er dog feil å hevde at genetiske faktorer ikke kan bidra til erkjennelse og intelligens. For eksempel bidrar et velutviklet og pålitelig sanseapparat relativt til de krav omverden stiller til å øke erkjennelsesevnen, og organiseringen av erfaringen er også delvis genetisk bestemt, bl.a. ved retningslinjer for forming av kategorier. Imidlertid må også det ikke-bevisste ende opp i eller bidra til det bevisste dersom det skal ha mening å snakke om erkjennelse -- en fullstendig ubevisst erkjennelse er i hvert fall ikke det jeg i første rekke er interessert i her.
Ett utgangspunkt for en generell rangering er at en rikere og mer variert erkjennelse er i det store og hele en bedre erkjennelse. Det er naturligvis ikke snakk om bare mengden av `data' man kan absorbere, men også at man kan ha mange slags erfaringer og organisere erfaringen på en rekke ulike måter. Dette har et biologisk poeng: Gjennom et mangfold av erkjennelsesevner blir dyret i stand til å fungere under en rekke forskjellige forhold.13 Men stadig kan dette mangfoldet være realisert på en rekke ulike måter hos forskjellige dyr.
Harry J. Jerison [21,23] har en teori om intelligens som kan ses som en konkretisering av dette. Han opererer faktisk ikke bare med en rangering, men med et mål på intelligens, nemlig encephaliseringskoeffisienten EQ -- som er forholdet mellom størrelsen på den del av hjernen som ikke brukes til kontroll av grunnleggende kroppsfunksjoner, og kroppsstørrelse. Dette målet er åpenbart nært knyttet til evnen til å behandle informasjon, og gir dessuten en fenotypisk uttrykk for intelligens.14 Man må naturligvis ta målet bare som en omtrentlig pekepinn. Det som er interessant, er at nettopp denne formen for rangering medfører at det kan eller må finnes svært mange forskjellige former for intelligens -- informasjonen fra omverden kan behandles på svært mange forskjellige måter. Sagt på en annen måte: Forskjellige arter kan oppfatte og strukturere sin omverden på svært ulike vis; de kan skape radikalt forskjellige modeller av omverden -- eller: De kan konstruere fullstendig forskjellige eller til og med usammenlignbare livsverdener.15
Et eksempel på dette er forholdet mellom mennesker og delfiner, som har omtrent samme EQ. Menneskets livsverden er utpreget språklig -- vi ikke bare kommuniserer, men også strukturerer verden i stor grad gjennom språket. Nå kan delfinen strukturere verden på fullstendig forskjellige måter. Men uansett om de har noen språklige evner eller ikke, har de en like god erkjennelse som oss, selv om vi kanskje aldri kan forstå dem.16
I tradisjonell, eksperimentell psykologi er som regel intelligens definitorisk knyttet til læringsevne, inkludert problemløsing. (Dette er naturligvis fordi læring er lett å kontrollere eksperimentelt.) Dette tar vare på idéen om at intelligens og mer velutviklede erkjennelsesevner har å gjøre med økt fleksibilitet og evne til å tilpasse seg varierende forhold. Begrepet frikobles imidlertid delvis fra erkjennelse, og er heller ikke nødvendig knyttet til bevissthet: I hvert fall de enkleste læringsmekanismer krever ingen bevissthet overhodet.
Læringsteorien kan likevel kaste lys over problemet med å klassifisere dyrs erkjennelsesevner. Spesielt gjelder dette når studiet av læring avdekker forskjellige måter å organisere erfaringen på. Man kan da konstruere et hierarki av erkjennelsesevner fra den enkleste skjematisering knyttet til motoriske reflekser til innsiktsfull, reflekterende problemløsning. Duenes evne til kategorisering er et trinn i dette, likeså læringen ved innsikt hos Köhlers aper. Man kan også få en viss kjennskap til de biologiske begrensninger og kontekster læringen kan foregå innenfor, og altså det som ikke kan ordnes hierarkisk. Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette her.
Det er mulig å utvide læringsteorien, slik at også selve evolusjonen fremstår som en form for læring -- og biologisk intelligens får igjen status som `ekte' erkjennelse. Dette er motivert av de klare strukturelle likhetene mellom evolusjon og læring (og kulturell utvikling), som allerede Spencer og James bemerket. H.C.Plotkin [35,36] har utarbeidet en slik modell, hvor læringen eller evolusjonen foregår på fire nivåer: genetisk, ontogenetisk, individuelt kognitivt og sosiokulturelt. Det første nivået er den vanlige Darwinske evolusjonen, mens omtrent hele den tradisjonelle læringsteorien opererer på det tredje nivået. Gjennom prosessene på disse fire nivåene tilegner organismene seg kunnskap om sin omverden eller sitt miljø som kan brukes til å hanskes med livets problemer. Jerisons modell kan også innkorporeres her -- særlig som et samspill mellom det første og det tredje nivået.
De høyere nivåene har fordelen av å kunne holde følge med raskere forandringer i miljøet, mens de lavere nivåene, særlig det genetiske, er langt mer pålitelige og mindre energikrevende. De lavere nivåene danner også det grunnlaget som de høyere arbeider ut fra -- det er altså den genetisk bestemte omverden som er det mest fundamentale.
Et kvalitativt nytt trinn i organiseringen av livsverden er uekte aktivitet, som lek og bedrag. Dette innebærer at en ikke bare har kategorisert omverden, og således kan behandle den `distansert'; man kan også se sin egen aktivitet som gjenstand for kategorisering og refleksjon. Ikke bare blir den ytre verdens direkte, umiddelbare handlingssignifikans svekket, også den direkte betydningen av ens egne handlinger svekkes: En kan altså utføre en handling uten at den betyr det den vanligvis gjør, dvs. utføre den uten egentlig å utføre den. Denne falskheten er en viktig betingelse både for mange former for komplekst sosialt samspill, for symbolsk atferd og tenking, for internaliseringen av tenkingen, og for bevissthet om mentale tilstander. I forbindelse med det siste er det nyttig å skjelne mellom forskjellige nivåer av intensjonalitet:
Lek er en type aktivitet som utføres uten å konkluderes; den er en slags etterligning av en ordinær livsaktivitet eller deler av denne, men den skal, i motsetning til den ordinære aktiviteten, ikke frembringe noe: Den er ikke (direkte) koblet til livets øvrige aktiviteter. Lekens poeng er at den er poengløs -- får den et poeng eller rasjonale utenfor seg selv, en bevisst funksjon eller hensikt i livet, går den over til å bli alvor og mister sitt poeng som lek. Lek skal nettopp være et område hvor livets alvor ikke gjelder -- den skal være `isolert' og ha sitt poeng kun i sin egen utførelse. Dette betyr ikke at leken er meningsløs -- som en etterligning av en ordinær aktivitet, bærer den med seg denne aktivitetens mening. Aktiviteten spilles altså ut og forstås, men under forståelse av at det ikke er alvor. Leken kan utføres alene eller sammen med andre. En langt mer finmasket analyse finnes i [29].
Lek finner en hos en hel del pattedyr- og fuglearter, spesielt hos unge individer. De fleste av oss kjenner kattens og kattungenes lekenhet; her finner vi klart etterligninger av slåssing og jakt, samtidig som det ikke er noen tvil om at det ikke er virkelig slåssing eller jakt det dreier seg om. Hos apekatter finner vi svært kompliserte mønstre av lek.
Lek kunne knapt ha vært utviklet dersom det ikke hadde en eller annen funksjon i livet, selv om denne funksjonen ikke kan være hensikten med leken, dersom leken skal være virkelig lek (se imidlertid [41]). Ett aspekt er lekens rolle som `fristed' -- man kan ta seg den frihet å gjøre ting uten å bekymre seg for konsekvensene. Dette kan være viktig når alvoret faktisk føles som alvorlig. Et annet aspekt som mange har pekt på, og som er forbundet med dette, er den rollen leken spiller som forberedelse til den den virkelige aktiviteten. I pattedyrungenes beskyttede verden kan man oppnå betydelige ferdigheter gjennom lek uten å måtte løpe de risikoer og betale de kostnader som er knyttet til å lære dem `den harde veien'.
Lek spiller også en betydelig rolle i å etablere sosiale relasjoner og sosial intelligens. Gjennom sosial lek lærer man hverandre å kjenne, og man lærer å antisipere hverandres og egne reaksjoner og får oversikt over den sosiale livsverden -- Piaget legger stor vekt på den rollen leken spiller i å skape et desentrert jeg. Leken er også et stjerneeksempel på regelstyrt aktivitet eller praksis (regel i Wittgensteins forstand): Man begrenser seg selv i leken -- det er lekens regler, og ikke tvingende realiteter, som setter grenser for hva en gjør. Leken tjener til å bli fortrolig med slik aktivitet, og som en introduksjon til de sosiale regler.
Symbolsk atferd atskiller seg fra lek ved at den har sitt formål intakt. Men i stedet for å fullføre aktiviteten, utfører man et `bilde' av den; man lar det ikke bli fullstendig alvor. I etablering av rangordning i en flokk, for eksempel, er det bedre å la det utspille seg en på liksom-kamp. Hos ulver skjer det en kamp som avbrytes med en gang det ene individet viser tegn på å gi seg. Da vil den andre ikke (mis)bruke sin posisjon til å skade den andre (ytterligere). Og generelt er det slik at nokså aggressiv atferd kan foregå uten at sosiale bånd lider under det. En kan skille mellom mimetisk aktivitet, der `bildet' klart ligner på den opprinnelige aktiviteten, og fullstendig symbolsk aktivitet, der `bildet' er erstattet av konvensjonelle symboler. Det kan være en glidende overgang mellom disse to.
Det som skjer her er at den opprinnelige aktiviteten delvis utspilles (med sin opprinnelige mening), men med et noe begrenset formål -- noe som båndlegger atferden. I stedet for å utføre den ordinære aktiviteten fullstendig, utspiller man en representasjon av den -- en stedfortredende aktivitet. Man symboliserer det man ville ha gjort dersom situasjonen var ekte. Representasjonen kan være mer eller mindre fullstendig, fra en nær tro kopi til blotte indikatorer. Det siste nærmer seg fullstendig symbolsk aktivitet.
Men: Forutsetter ikke dette atskillig mer komplekst intensjonalt system enn det vi kan forutsette hos ikke-menneskelige dyr? En rekonstruksjon av at a leker eller symboliserer aktivitet D overfor bkan være at a utfører D overfor b uten å mene det alvorlig, og er innforstått med at b også forstår at a ikke mener det alvorlig. Dette er tredje ordens intensjonalitet, og essensielt den samme strukturen som er involvert i en seriøs samtale mellom mennesker.
Jeg vet ikke hvor godt denne analysen egentlig treffer, selv om jeg ikke vil gå til store anstrengelser for å avvise den. Ett problem er at man kan stille spørsmålstegn ved hvorvidt små barn virkelig leker -- og er det noen som leker, så er det jo dem... Det springende punkt er hvorvidt det er nødvendig at a vet at b kjenner til at a ikke mener det alvorlig. Når det gjelder fullstendig symbolsk atferd, er det rimeligere at denne gjensidige anerkjennelsen av hverandres anerkjennelse må være involvert, men her nærmer vi oss også kommunikasjon i full skala. Men ellers, er det ikke tilstrekkelig at a utfører aktiviteten som en etterligning, og at situasjonen garanterer at b gjør det samme, slik at a kan være trygg på at b også leker? Eksistensen av ensom lek synes å gjøre en slik antakelse rimelig. I tillegg kommer lekens og den symbolske aktivitetens klare plassering innenfor en kompleks sosial ramme, som tyder på at de identifiseres i stor grad ut fra sin posisjon i forhold til denne rammen. (Nettopp fordi leken er `fristilt' må den ha en plass innenfor en sosial ramme.) Kjennetrekkene ved den sosiale situasjonen tjener altså til å identifisere og garantere lek-situasjonen, mens den fysiske situasjonen kan være identisk med den ordinære aktiviteten. En identifisering utover situasjonen blir først virkelig påkrevet når muligheten for bedrag og utnyttelse er til stede -- noe som stemmer godt med min antakelse (som jeg utvikelr i neste avsnitt) om at bedrag er utgangspunktet for høyere ordens intensjonalitet.
Det må bemerkes at mange situasjoner som kan se ut som eksempler på symbolsk aktivitet, kan forklares atskillig enklere ved henvisning til fysiologiske mekanismer utviklet ved direkte seleksjon. Dette gjelder særlig spill for hunners gunst, slik som orrleik, men også territorialatferd. Disse aktivitetene har antakelig mer til felles med parringsleker, som vi også finner hos insekter, enn med ekte symbolsk atferd. Vi slipper dermed å måtte postulere komplekse intensjonale systemer i alle disse tilfellene.
Et ofte sitert eksempel på bedrag, er enkelte fugler som hekker på bakken, som simulerer en brukket vinge når rovfugler nærmer seg reiret [38,39]. På denne måten leder de rovfuglen vekk fra reiret, inntil de er i trygg avstand, og kan lette og fly vekk. Man behøver imidlertid ikke her å forutsette at den simulerende fuglen har noe kjennskap til rovfuglen som intensjonal aktør -- det rimeligste er å anta at den vet at en slik atferd (som den kan eller ikke kan kjenne som skadesimulering) leder rovfuglen bort fra reiret. Ekte bedrag har man derimot god evidens for hos en del primater, bl.a. hos bavianhunner som omhyggelig sørger for at den dominante hannen ikke fatter mistanke når de parrer seg med yngre hanner [26]. Sikrere evidens på intensjonalitetsnivået kan man forsøke å få ved laboratorieforsøk [37] -- disse vil imidlertid være plaget av den overforenklingen og stereotypiseringen som er svakheten ved alle laboratorieforsøk -- eller ved `Sherlock Holmes-metoden' for innsamling av `anekdotisk evidens' som Dennett foreslår [9,38].
Bedragersk oppførsel gir åpenbart fordeler for overlevelse og reproduksjon -- den som kan manipulere rivaler og fiender til å foreta inadekvate handlinger (eller la være å gjøre det rette), vinner klart en fordel for seg selv. Det som er spesielt interessant, er at dette fører til et slags våpenkappløp, hvor det på hver side blir utvalgt evner til hhv. å oppdage bedrag og skjule sine bedragerske intensjoner, og oppdage at motparten er i ferd med å oppdage ens bedrag. Det er grunn til å tro at denne mekanismen er en hoveddrivkraft i utviklingen av høyere ordens intensjonalitet og kompliserte sosiale forhold -- som igjen krever stor intelligens til å mestre. Dette har, i samspill med forhold knyttet til altruisme, antakelig spilt en hovedrolle i utviklingen av menneskelig intelligens [46,3]. Nivået av intensjonalitet som en behersker vil variere med situasjonen -- det finnes, som vi vet fra vårt eget tilfelle, ingen klar og entydig grense. Evnen til å skjule sine intensjoner vil, sammen med fordelene ved å kunne `prøve' alternative handlinger i hodet heller enn i virkeligheten, være vesentlig for internaliseringen av tenkingen, og dermed for etableringen av et selv.
Dersom denne redegjørelsen er korrekt, er det et sterkt argument for at solipsisme er umulig: En solipsistisk selvbevissthet vil være en form for 2. ordens intensjonalitet, men 2. ordens intensjonalitet blir utviklet for at en bedre kan forutsi og manipulere andre dyrs handlinger. Fordi `mentalisme' så åpenbart er adaptivt, er behavioristisk skepsis for lengst satt til side, og solipsistisk skepsis vil aldri kunne oppstå. Først når en har lært å kjenne andres antakelser og intensjoner, kan en se kritisk på sine egne; dette har liten adaptiv betydning på egen hånd.